Alene på vakt

Signe Susanne Nedrejord er hjemmesykepleier i Norges nest største kommune i areal.
I dag er hun den eneste sykepleieren på dagvakt.

Tekst: Eivor Hofstad
Foto: Elle Norvang

Hun kjører den toseters hvite varebilen på den flate strekningen over vidda, på vei til neste pasient.

Mobiltelefonen ringer.

– Dá lea Signe, hjemmesykepleies.

Hun snakker samisk. Enkelte ord kommer på norsk: «Resturinmåler. Urin. Greit.»

Signe Susanne Nedrejord (29) visste allerede i åttende klasse at hun ville bli sykepleier. Både faren og moren kjørte ambulanse. Storesøster har blitt lege.

– Jeg måtte jobbe hardt for å bli sykepleier. Jeg var ikke noe flink på skolen.

Hun ble først helsefagarbeider og tok så påbygningsår for å komme inn på utdanningen.

– Hadde det vært de samme karakterkravene som nå, hadde jeg ikke kunnet bli sykepleier, sier hun.

I så fall hadde hjemmesykepleien i Karasjok vært ille ute. I dag er hun nemlig den eneste sykepleieren på vakt, siden den andre er syk. Det er ikke leid inn noen vikar. Hun har en helsefagarbeider og en ufaglært til å dele dagens oppgaver med.

Stor boltreplass

Nedrejord har vært sykepleier siden 2020 og har rukket å jobbe med både ungdomspsykiatri, eldreomsorg og på et legesenter hvor hun assisterte ulike medisinske spesialister.

Nå er det altså hjemmesykepleien som er hennes vidstrakte arena. Kommunen er den nest største i areal i Norge, bare slått av Kautokeino.

De fleste pasientene bor i Karasjok sentrum, men hjemmetjenesten har hatt pasienter seks mil unna. Det blir tolv mil tur-retur, like langt som fra Oslo til Sandefjord.

Flere døde enn nyfødte

36 døde og bare 25 ble født i Karasjok i fjor.

Kollegaen til Signe Susanne Nedrejord, Ellen Inga Anti, har tatt Livets slutt-kurs.

– De som vil, får dø hjemme i Karasjok, sier hun til Sykepleien på telefon.

– I mange andre kommuner sliter de med å kunne la folk dø hjemme. De har ikke nok ressurser?

– Jada, det sier de her også. «Vi har ikke kapasitet», sier de. Men da sier jeg at vi ikke kan bestemme det. Dette er en rettighet folk har, så vi leier inn fastvakter. Jeg er knallhard der! De som vil dø hjemme, er mine hjertebarn. Så det får vi til, sier Anti.

Nedrejord er hjertens enig.

– Jeg mener det er en menneskerett å få dø hjemme. Mennesker må få vandre bort på en trygg plass, sier hun.

Det synkende folketallet og den aldrende befolkningen i kommunen gjør sitt til at hjemmetjenesten har nok å gjøre. De har rundt 80 pasienter på listene sine, men det varierer fra dem som trenger besøk døgnet rundt, til dem som bare trenger det én gang i måneden.

I dag skal Nedrejord innom seks pasienter før lunsj, vanligvis er det åtte.

I tillegg blir hun sendt en bomtur på apoteket for å hente noen øyedråper som ikke var kommet, og må svare på flere telefoner. En av pasientene sender beskjed på mobilen når han har tatt medisinen. Kommer ikke SMS-en til et visst klokkeslett, må hun ta affære.

Samisktillegg

Hjemme hos den første pasienten Sykepleien får være med inn til, er det for det meste tv-en som lager lyd. Det faller ikke så mange ord mellom sykepleier og pasient, men det som kommer, er på samisk. Det lyder alvorspreget.

– Jeg synes vi skulle fått samisktillegg, slik de får i Kautokeino, sier Nedrejord etterpå i bilen.

Der får sykepleiere et tillegg på 30 000 kroner i året, mens leger får 60 000 kroner hvis de har samisk språkkompetanse og 100 prosent stilling.

Kent Ailo Hætta i Kautokeino kommune opplyser til Sykepleien at samisktillegget var på plass allerede da han ble helse- og sosialsjef i 2016.

– Det er mye lettere å få innpass når man snakker språket til pasientene, sier Nedrejord.

– De blir tryggere og åpner seg lettere. Redde pasienter blir ofte aggressive. Uten språkkunnskapen blir det vanskeligere å gi dem den hjelpen de trenger og har krav på.

Alle pasientene hun besøker i dag snakker helst samisk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er nyetablert i Karasjok. Anna Louise Skoglund ble hovedtillitsvalgt i februar i år.

– Jeg er ikke ferdig kurset hos NSF ennå, men på lang sikt vil jeg jobbe for å få det språktillegget. Jeg håper også at NSF sentralt kan kreve det, sier hun på telefon til Sykepleien.

I pasientens høyde

Hun holder opp en hånd som mangler tre fingre fra knoken og ut.

Det var i 2005. Hun var alene og sagde ved i hagen. Plutselig var det elektriske sagbladet gjennom de tre fingrene, og hun blødde kraftig.

– Jeg tenkte at «enten går du ut på veien og besvimer så folk ser deg, eller så går du inn og besvimer og blir ikke funnet før det er for seint», sier hun på norsk, til ære for Sykepleien.

Hun ble funnet før hun besvimte og kom seg med ambulanse til Lakselv og deretter fly til Tromsø.

Nedrejord har plassert seg på en fotskammel foran pasienten mens hun lytter. Faren hennes, som er ambulansearbeider, lærte henne allerede før hun begynte på sykepleierutdanningen at hun alltid måtte sette seg ned i pasientens høyde.

– Jeg skulle ikke virke brautende og nedlatende. Ikke snakke ovenfra og ned.

Det etterlever hun hver dag på jobb.

– Har du lært noen triks av lege-storesøsteren din også?

– Når jeg skal sette perifert venekateter og har vanskelig for å få frem blodårene, fyller jeg en hanske med varmt vann og holder mot pasientens hånd. Eventuelt kan jeg spraye nitroglyserol på blodåra for å få den frem. Det er lurt på eldre som ofte har skjøre og tynne blodårer, men kan også hjelpe på dem som har rullende årer.

Ordene ble borte

Jan Åge Biti (64) sitter i lenestolen og ser «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» på tv. Det står et tomt glass og tallerken på stuebordet.

Han tok utdanning som ingeniør i godt voksen alder. Like etter at eksamen var bestått, fikk han slag. Nå har han vanskelig for å snakke. Det går helst i «ja» og «nei». Litt joiking og banning hvis han føler for det.

Ved veggen står en flaske rødvin og en ortose med sko nederst. Det er ingen tepper på gulvene, så faren for å snuble minimeres.

Nedrejord gir et eksempel på hvordan en telefonsamtale med Biti og henne kan forløpe, hvis Biti ringer:

– Ja, starter han med å si.

– Er det noe fra apoteket, kan hun spørre.

– Nei.

– Trenger du noe på butikken?

– Nei.

– Hm, er det noe med legetimen neste uke?

– Ja.

– Passer ikke den legetimen?

– Nei.

– Da avbestiller vi den.

– Ja.

Sprøyteprosedyre med tunga rett i munnen

Jarl Richard Somby har en kreftsvulst i tarmen som han får injeksjoner mot hver fjerde uke. Det er et hormon som skal hemme veksten av svulsten, og blandingen av innholdet i denne sprøyten må følge alle kunstens regler.

Kona til Somby tar først innholdet ut av kjøleskapet, slik at det skal få riktig temperatur til hjemmesykepleien kommer.

Nedrejord setter seg til med den svære bruksanvisningen over hele kjøkkenbordet. Hun må konsentrere seg ordentlig.

Hun får en telefon mens hun holder på, men sier kjapt at hun må ringe opp igjen.

En kollega var uheldig og opplevde at innholdet i sprøyten ble forstenet fordi hun ventet noen sekunder for lenge med å sette sprøyten. Mens Nedrejord beveger den klargjorte ampullen, ber hun Somby om å gjøre seg klar.

Nedrejord spør om noe. Mellom alle de samiske ordene svarer Somby: – Elendig.

Han ser alvorlig ut. De snakker litt til på samisk.

Så smiler han og sier til Sykepleien:

– Bare det er en do i nærheten!

Dagvakt, torsdag 4. mai
Hjemmetjenesten i Karasjok kommune

• Karasjok kommune (Kárášjoga gielda) hadde 2543 innbyggere i 2022.
• Innbyggertallet er synkende og forventes å synke de nærmeste tiårene fremover.
• Ved hjemmetjenesten i Karasjok er det 16 stillinger, åtte av dem er sykepleierstillinger.
• Tre av de 16 stillingene er ­ledige: to 100-prosent-stillinger som ­sykepleier og en 80-prosent som helsefagarbeider.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Stina Rolstad, enhetsleder for hjemmesykepleien i Karasjok