Finnes det A og B- lag blant sykepleiere?

Blogg

Tanken har slått meg noen ganger. At noen arbeidssteder og fagfelt er mer populære enn andre. De fleste nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe på sykehus etter fullført utdanning. Jeg forstår tankegangen om at nyutdannede vil øve seg og bli gode i praktiske sykepleieprosedyrer, lære mer om symptomer ved ulike tilstander og sykdommer, lære hvordan behandle og lindre disse, utvikle et godt klinisk blikk, og ha mer erfarne sykepleierkollegaer rundt seg til enhver tid og god tilgang på leger. Jeg tenkte også på denne måten og jobbet på sykehus en periode. Det tror jeg også er rett å gjøre.

Men så er det noen av oss sykepleiere som etterhvert finner ut at man trives vel så greit på sykehjem. Jeg har jobbet på forskjellige avdelinger ved forskjellige sykehus, men “gammel kjærlighet ruster aldri”. Geriatri ble det faget som engasjerte meg mest.

All ære til sykepleiere som jobber på travle sykehusavdelinger, på operasjonsssaler og i akuttmottak. Det hadde jo ikke gått rundt uten disse sykepleierne. Jeg beundrer den jobben og innsatsen de gjør og det tror jeg ikke jeg er alene om. Keep up that good work!

Heldigvis er vi sykepleiere like varierende som sokkene som kommer ut av vaskemaskinen når vasken er ferdig.

Vi har ulike evner og egenskaper og er flinke på hver vår måte. Heldigvis. For pasientene kan også være like varierende som været om våren.  

Jeg jobber på en pleieavdeling på et sykehjem og trives godt med det. Jeg liker å kunne hjelpe pasientene mine med det de trenger hjelp til. Jeg liker stell og pleie og på den måten daglig kunne observere hvordan pasientene har det. Jeg liker å kjenne pasientene mine så godt at jeg ser de slapper av når det kommer en kjent pleier inn til dem om morgenen. Jeg liker kontakten med pårørende, den kan også vare over flere år.

Jeg har engasjerte og flinke kollegaer som jeg trives å jobbe sammen med. Hjelpepleiere, helsefagarbeidere og assistenter. Ulike mennesker, men med samme mål for øye; nemlig å skape en god og meningsfull hverdag for pasientene. Men dessverre er det svært få sykepleiere og det er lite pågang på stillingene som har blitt utlyst. Et aspekt ved dette er at det kan være krevende å være sykepleier på sykehjem hvor det som regel er en sterk pleiekultur. Når man kommer inn som ny sykepleier og gjerne vil forandre på gamle rutiner, så kan det være lettere sagt enn gjort. Det kan være krevende å vite hva man må, bør og kan som sykepleier. Ofte er det forventet at sykepleieren skal gjøre akkurat det samme som helsefagarbeideren/assistenten og så kommer sykepleieoppgavene på toppen. Det kan være en krevende prosess. Hvis det blir tisking og hvisking i gangene og på skyllerommet: “Sitter nå den sykepleieren på dataen igjen?”, så må man være nokså varm i trøya for å stå for at man synes oppdatering av sammenfatninger og pleieplaner er noe man vil prioritere fremfor å sette på kaffe, vaske rullestoler og legge på plass klær. Men når man har jobbet en stund, så går det seg til og pleiekulturen er ikke like skremmende. Man lærer seg å jobbe i et kollegialt team og takle såkalte “sterke personligheter”. Etter hvert blir det gjerne de “sterke personlighetene” man setter mest pris på, for de er så levende engasjerte i pasientene sitt ve og vel. Men alle pleiere er viktige, på hver sin måte. Sykepleieren er avhengig av helsefagarbeideren og helsefagarbeideren av sykepleieren. Man lærer seg å bruke skjønn og se helheten. 

Jeg kjenner på en tristhet overfor pasientene at de tydeligvis ikke er en spennende nok pasientgruppe. At det avgjørende er hvor mange personheiser og rullestoler det finnes på avdelingen. Hvor stor pleietyngden er. Mange har en oppfatning av at det er tungt å jobbe på en slik avdeling. At det rett og slett er FOR tungt. Det kan det være, men nettopp derfor er vi to pleiere i stell på de mest pleietrengende, og personalet har godt samarbeid og lav terskel for å spørre og be om hjelp, og vi bruker personheiser på de pasientene som ikke klarer å forflytte seg selv. Ved utfordringer i forflytningssituasjoner ber vi om veiledning fra fysioterapeut. 

Det kommer til et punkt da vi ikke kan opprettholde pasientenes ressurser om fysisk aktivitet lenger. Det var en sykepleier som en gang sa til personalet: “Bruk hjelpemidler, for dere skal vi beholde lenge!”. Det er kortsiktig tenkt hvis personalet sliter ut armer, skuldre og rygg på tunge pasienter, bare fordi pasientens ressurser skal ivaretas. Det er ikke god personalpolitikk at personalet blir sykemeldt på grunn av tunge løft og forflytninger.

Noe annet som er viktig å fokusere på i denne sammenheng er at personalet også har ansvar for å ta vare på egen helse i fritiden også. Det kan være av stor betydning å være fysisk aktiv og for eksempel trene styrke for å være bedre rustet til å jobbe på en avdeling med stor pleietyngde. 

Jeg ønsker å fokusere på at det er verdifullt å jobbe på en avdeling hvor pasientene er i livets høst og i ferd med å fullføre livet. Noen har kort tid igjen å leve, mens andre kan leve i flere år. Vi har de sykeste av de syke på vår avdeling, flere har kommet så langt i sin demenssykdom at de er fullt pleietrengende. Eldre pasienter er ofte multisyke med flere diagnoser som de får behandling for. En pasient med nedsatt allmenntilstand kan være så mangt. Hvis det i tillegg er en demens- eller slagpasient som ikke kan gjøre rede for seg, så gjør det utfordringen desto større. Da er det bare å begynne å nøste opp i trådene. Da gjelder det å hente frem kunnskapen om de grunnleggende behov og om disse er ivaretatt. Når hadde pasienten avføring sist? Hvordan er mat- og væskeinntaket? Hvordan er søvnen? Kan pasienten være deprimert? Har pasienten begynt på noen nye medisiner? Kan det være tannsmerter? Har neglerotsbetennelsen forverret seg? Vi må benytte oss av utelukkingsmetoden. Det er en fordel av personalet kjenner pasienten godt. Pårørende kan også være til god hjelp. Videre er det viktig med et godt samarbeid med sykehjemslegen og at personalet skriver gode rapporter.

Vi begynner gjerne med å ta vitale mål som; måling av rektal kroppstemperatur, blodtrykk, puls, CRP, urin-stix for å utelukke infeksjon. Eksempelvis kan demens-pasienter ofte bli urolige, forvirrede, trøtte og ha økt falltendens hvis de har en infeksjon. En smertepåvirket demens-pasient klarer ikke alltid å gi uttrykk for smertene, men det kan vise seg på andre måter som for eksempel fysisk eller verbal uro. Forskning viser også at demens-pasienter ikke får adekvat smertelindring. Men da smertestillende ble økt, gikk behovet for beroligende medisiner ned.
 
På vår avdeling dør pasientene til slutt. Det kan høres deprimerende ut, men det er pasientenes siste stoppested. Men det skal allikevel ikke være noe oppbevaringssted. Det er viktig å fokusere på “å legge liv til årene og ikke nødvendigvis år til livet”. Avdelingen er i hovedsak en lindrende avdeling hvor god pleie og omsorg skal være i fokus. Flere pasienter står på HLR minus. Det vil si at ved en eventuell akutt hjertestans, så vil en gjenopplivning mest sannsynlig føre til mer skade enn til gagn. 

Når pasienten er terminal kan dødsfallet skje raskt eller den terminale fasen kan hale ut. Dette kan være krevende for pasienten, personalet og særlig pårørende som ofte ikke har så mye kunnskap og erfaring om den siste tiden. Pasienten kan sovne stille og rolig inn eller være mer urolig. Å gi god lindrende omsorg i terminalfasen er helt essensielt, men det kan by på utfordringer. Ingen pasient er lik.

Min erfaring er at det ikke mangler faglige utfordringer på en pleieavdeling. De står heller i kø.

Jeg vil hevde at å jobbe på en pleieavdeling er MER enn godt nok! Man må kunne klare å se forbi alle heisene, rullestolene og rullatorene og se det unike mennesket bak! Det er av stor betydning å kunne se mennesket bak demensen, bak hjerneslaget, bak den fysiske og verbale uroen. Har man kunnskaper nok om demens så vet man at det er “sykdommen som snakker” og at det ikke finnes effektive medisiner mot utagering. Det blir i tilfelle neddoping og det er ikke etisk forsvarlig. Hvis demens-pasienter får beroligende, vil det slå dem ut en stund, men så blir de gjerne ekstra urolige igjen etterpå. Det mest effektive er pleiere med kompetente hender, varme hjerter og kloke hoder som er tilstede både fysisk og psykisk i miljøet. 

Det er ikke så ofte vi har tekniske sykepleierprosedyrer som for eksempel innleggelse av veneflon, men det forekommer. Men jeg vil påstå at sykepleiefaget ikke handler om hvor god man er i sykepleieprosedyrer, men det er hvordan man samhandler og kommuniserer på en god måte med pasienten. Det er en kunst som tar mange år å bli god på. Etter min mening er det essensen i sykepleiefaget. 

Kjære sykepleiere, dere er hjertelig velkommen til å bidra i eldreomsorgen! Det er behov for å gi våre eldre en verdig alderdom! Hvordan vil vi selv ha det når vi blir pleietrengende?