Fra fragmentering og målstyring, til pasient og faglighet?

«Jeg tar fram dette igjen, på nytt i dag. I hodet mitt arbeider utkastet til en ny blogg. Mot New Public Management, detaljstyringen i mål- og resultatstyringen, uniformeringen vi fortsetter å fanges i, alle som en. Det skrives med store bokstaver om at fagfolk i eldreomsorgen mangler kompetanse. Det skrives om lærere som plutselig ikke er gode nok. Men vi lar oss alle fange i uniformeringen når det kommer til vår egen hjertesak, samtidig som vi blir betenkt over at så uendelig mange unge mennesker i dag må ha antidepressiv behandling. Når skal vi se konsekvensen av våre egne valg i helhetsbildet? Så noe rundt dette her vil min neste blogg handle om.»

Dette skrev jeg på min status på Facebook for en tid tilbake, samtidig som jeg for andre gang delte min siste blogg på Sykepleien.no.

I mellomtiden har jeg fått meg en liten valp, og tiden flyr. Men akkurat nå sover mitt lille nøste ved mine ben.

En dag var den store overskriften at mannlige studenter i sykepleiefaget slutter i stor skala. Jeg kan ikke la være å undre meg: henger ikke alle disse store sakene, disse overskriftene her, sammen med mål- og resultatstyringen i New Public Managemen (NPM)t, og den effektivisering, fryktkultur og annen uniformering som skjer i dette farvannet her? Er det ikke slik at vi nå må gå til bunns i nettopp NPMt, og se hva denne ideologien gjør med oss, og slutte å studere andre detaljer og fragmenter, og samtidig bare få mer av det samme innen effektiviseringsideologien vi drives av?

Er vi villige til å la et faglig hjertespørsmål få litt mindre blæst og støtte, fordi vi ser at denne framgangsmåten for å få støtte medfører NPM, og dermed til syvende og sist en dårlig løsning for pasientene fordi tvang ikke medfører integrering i de fagfolkene som skal utøve dette hos og for pasientene? Våger vi å gå i dybden på hva NPM gjør med oss på denne måten her? Eller vil vi heller fortsette som vi har det i dag?

Tjaa, si det? Det er her den store utfordring i dag ligger!

Hvordan reagerer vi på NPM-systemet når vi får denne utfordringen tettere innpå oss, alle og enhver? Når NPM begynner å påvirke meg selv? Er jeg da villig til å la en hjertesak vente, fordi denne metoden her er NPM-drevet?

For en del år siden ble jeg og den avdeling jeg jobbet i, plukket ut til å bli med i prosjektet «Riktig legemiddelbruk i sykehjem». Vi fikk et heldags informasjonsmøte om dette her, på et hotell i fylket. God mat. Diverse mer og mindre nyttige foredrag om prosjektet. En dag for å skape hallelujastemning, der vi skulle delta i noe som skulle reformere hele pasientbehandlingen i sykehjem. Vi var et utvalgt folk som skulle få delta på noe stort. Vi skulle bruke en mal/en metode utarbeidet for å kvalitetssikre riktig legemiddelbruk for pasientene.

Avdelingen jeg jobbet i hadde gode systemer for å sikre riktig legemiddelbruk, med sterk fagkompetanse, faglige dialogmøter, og kontinuitet i personalgruppa, med tanke på å ivareta pasientene. Vi hadde en måte/en metode å sikre dette på, som passet til vår avdeling. Det ble gjort fordi vi hadde et klart faglig og felles mål om å yte god behandling til pasientene våre. Vi hadde et kontinuerlig samarbeid med pasient og pårørende. Vi hadde faglig stolthet og faglig integritet. Vi brydde oss om våre pasienter.

Hele dette «riktig legemiddelbruk-prosjektet» ble for oss et kunstig og lite effektivt merarbeid for å bidra til å synliggjøre oss selv som det uniformerte, utvalgte folk. Ikke et redskap for å bedre helsen til våre pasienter, eller for å styrke vår stolthet og integritet som de fagfolk vi var, for pasientene. Det var ikke spørsmålet om riktig legemiddelbruk som vi ikke ville være med på, men en metode som fjernet oss fra pasientene, og vårt faglige gode arbeide med basis i vår fagkunnskap og vår pasientkjennskap og pasientsamarbeid.

Når vi stilte spørsmål ved metoden og mente at den ikke passet for oss, ble vi angrepet fordi vi ikke ville ha riktig legemiddelbruk. De som drev prosjektet var frelste og tålte ikke andre innfallsvinkler, og svarte med å gå i forsvarsstilling. Uniformen denne metoden representerte var det eneste saliggjørende, det eneste riktige.

For oss som hadde gode former å sikre dette arbeidet på, var det bare uhensiktsmessig å skulle endre metoden. Målet vårt var ivaretatt slik det var. Hvorfor benytte uhorvelig mange ressurser på å endre dette, fjerne fagpersonale bort fra pasientene, for å få et allerede godt arbeide inn i en ny form, som ikke kunne love noe annet enn mer dokumentasjon?

Jeg stiller i dag samme spørsmål. Igjen og igjen. Etter to år i Trondheim kommune, der fagkompetanse var null verdt, bare disse uendelige dokumentene her, for dette og hint, mens pasientene i realiteten var mindre enn null verdt, så stiller jeg fortsatt dette spørsmål her. Jeg ser så mange rapporter, om interessefelt, om forskningsresultater osv, osv, og tenker at jo, i disse tankene og kunnskapene her, er det veldig mye bra. Jeg kan bare ikke la bli med å ta fram neste spørsmål, og kanskje det viktigste spørsmål av alle; hvor mye blir disse tankene, og disse kunnskapene her forvrengt i overføringen til praksis, når de skal innføres med tvang, til et underbemannet fagpersonale, bare for å kunne dokumentere etter malen, og der pasientene usynliggjøres enda mer?

Min bestefar skal ha sagt: «Enhver form for tvang er nemlig av det onde.» Det er faktisk et ord jeg alltid har tatt med meg, og båret på, gjennom hele livet. Kanskje er det det som gjør det? Jeg tror aldri at vi kommer utenom at vi må ha fagfolk der kunnskapen er integrert, ikke bare i hodet og hender, men i ryggmargen med. Da kommer den gode praksis, kvaliteten i praksis, av seg selv. Byråkrater og dokumentprodusenter får aldri til det som kunnskap og kompetanse gjør.

Jeg har for mye kunnskap og for mange ferdigheter; jeg kan ikke vaske kjøkkenskap og kjefte på den demenssyke gamle damen som kommer bort til meg for tiende gang på ti minutter og spør om hvordan hun i hennes situasjon skal klare å komme seg hjem. Det er for meg simpelthen en umulighet. Men det var ikke det for den ufaglærte assistenten i Trondheim som var ledelsens favoritt. Hun kunne kjefte og sette damen rett inn i en angst- og panikksituasjon som fordret medisiner til å sove på. Dette ble det ingen riktig legemiddelbruk av, selv om dokumentasjonen viste det rette, at skapene var vasket og medisiner gitt.

Hvordan kan du legge denne sistnevnte situasjonen her inn i det særdeles gode avvikssystemet kommunen har? Nei, du kan ikke det heller. For det er ikke et avvik i forhold til Kvaliteket i kommunen, og altså ikke et avvik. Avvikssystemet er altså tilpasset NPM, og ikke pasientene. Vi må slutte å skrike om at vi må bli flinkere til å skrive avvik. I det vi gjør det er vi fanget i NPM-systemet selv. Det vi må skrike om nå er at vi vil ha faglig tillit og faglig myndighet, og så yte kvalitet i behandling, pleie og omsorg, - TIL PASIENTENE.

Når jeg som PhD-student skulle teste et kartleggingsverktøy for sykepleiere i sykehus, som bedre skulle forberede hjemmesykepleien til å ta i mot pasienten, så var det ja fra sykehusene med en gang. Men å yte ekstra ressurser til gjennomføring, til å bidra til å heve kompetansen, så var det stopp. Uten å integrere fagkunnskapen i de individene som skal anvende kompetansen så blir det ikke noe resultat. Da hjelper det ikke at dokumentene er på plass. Det er her mål- og resultatstyringen i NPM tar så fullstendig feil.  Jeg burde visstnok fullført den PhD’en den gang likevel. Fått fram dette viktige budskapet her. Men jeg ble syk. Mennesket er ikke så enkelt at det automatisk passer inn i ethvert program, eller ethvert fragment. Mennesket er mer enn summen av delene, for å si det sånn.

Ja vel, så vil vi alltid møte på noen brustne kar innimellom. Men det er en del av livet, en del av det å leve i flokk, det også. Skal vi ødelegge for alle bare for å forebygge for noen få brustne kar? Jeg tror vi har mer å vinne på å avslutte, for godt, denne mål- og resultatstyringen, enn å ta et brustent kar. NPM er dagens virkelige knuste kar. Spørsmålet er om vi klarer å se dette pseudo-karet, når vi står midt oppe i det?

Jo da, det er en risiko med å gi tillit. Men du verden hvor mye vi kan få igjen ved å gi den, til null kostnad.

Hva koster derimot halleluja-sammenkomstene og alle dokumentene i regi av NPM? Og hva får vi igjen?