Hvad gør vi nu lille du?

Blogg

Det er snart 1.mai og Internasjonalen og “Opp, alle jordens bundne trelle!” skal runge og mane til arbeiderkamp på både tettsteder og sentrale strøk.

Det er kanskje ikke tradisjon for min egen yrkesgruppe, som er sykepleiere, å stemme i. Det er ikke dermed sagt at man ikke støtter den fullt ut.  Kjeledresskledde menn med grove og tilsmussete hender har sitt eierskap til den og en forsyner seg ikke av andre sitt uten å være invitert.

Vi har foruten vår yrkestittel som sykepleiere flere synonymer som engler og søstre uavhengig av kjønn. Vi deltar gjerne i koret for å vise solidaritet med fokus på arbeidslivsproblematikk og lønnskamp som er tilkjempet i over hundre år.

Vi har flere fellesnevnere enn forskjeller selv om det er variasjoner innenfor yrkene.

Nå er innledende rier i gang for lønnsoppgjøret 2016 og det tar som vanlig tid før vi ser hva vi kan glede oss over.

Tiden underveis er strevsom og krever sine krefter for dem som deltar. De nærmeste sitter forventningsfulle på sidelinja med håp om at det ikke drøyer for lenge og at det går bra.

I motsetning til en vanlig fødsel med en ny verdensborger som resultat, er ikke lønnsoppgjøret noe håndfast som vi fysisk kan ta og kjenne på. Sluttresultatet er ønsket om at vi vil ha mer å rutte med, og være høyere verdsatt i kroner og øre for den kompetansen vi har som sykepleiere.

Det og ensidig sveise seg fast til Onkel Skrues pengebinge for å få gjennomført sine krav fungerer desverre ikke.

Våre forhandlinger er innrettet etter frontfagsmodellen som er førende for vår lønnsutvikling. Konkurransutsatte næringer angir med andre ord rommet for lønnsøkning. Det blir i verste fall for vår del de smulene som faller utenfor bordkanten som blir tildelt oss.

Vi aksepterer ikke smuler eller restemat lenger!

Oljealderen er på hell og lønnsfesten for dem som har vært berørt av den er definitivt over.  

Vi har alltid vist moderasjon fordi dem som har definisjonsmakten har krevd det. Noe annet valg eller makt har vi heller ikke hatt.

Den store hvite arbeiderklassen som vi er i alle sykehuskorridorene, langs veiene eller på sykehjemmene vil ha igjen for å ha sittet på gjerdet og vært tålmodig.

Det er horder av oss og vi er der når livets største og skjøreste øyeblikk er der i ditt liv.

Vi er faktisk der når alt det du holder kjært står på spill.

Vi har strukket oss langt nok og vi vil ha vårt de neste fire årene.

Derfor har vi aktivt startet fødselen tidlig med et soleklart budskap om en minstelønn på 500 000 kroner til alle sykepleiere med ti års ansiennitet innen 2019.

Vi tar med andre ord et ansvar for å sette dagsorden. Den er tydelig og konsis og skal ikke være til å misforstå.

Tvangsekteskapet vi er i med frontfagsmodellen må oppløses med mindre de ikke velger å gi oss den respekt og prioritering vi skal ha. Det holder ikke i lengden at det er bare en som ønsker å være gift og tvangstrøya må før eller siden av.

Det passer aldri å si at vi krever vår plass og at det nå er vår tur.  Vi risikerer både utskjelling og latterliggjøring med at vi skramler med bekken og bagatellisering av det å vise ansvarsfølelse. Det er bare å komme med det. Det er forventet i så fall og vi tåler å ha det kleint.

Tirrer vi på oss resten av fagbevegelsen er det oppriktig synd og helt unødvendig sett fra vår side. En catfight mellom forbundene med polarisering og skyttergravsretorikk tjener kun arbeidsgiversiden på.

Regjeringen har en sesongbetont tilnærming til vår yrkesgruppe med løfter om prioritering før hvert valg og når lønnsoppgjøret kommer renner løftene ut med badevannet.

Vi er mange og det skal vi ikke straffes for.

Skal ikke alle dem som har valgt dette yrket ha rett på en god lønn?

Uansett hva vi gjør i nærmeste fremtid vil vi ha stort underskudd på vår kompetanse de neste tretti årene.

Minstekravet er en god lønn med 500 000 kroner til dem med ti års ansiennitet innen neste fireårsperiode.

Hvis myndigheter og arbeidsgivere tar utfordringene i norsk helsevesen på alvor kan de ikke marginalisere vårt lønnskrav.

Da har de et alvorlig problem og de bør uansett stille seg spørsmålet:

 “Hvad gør vi nu lille du?”…

Svaret har vi.