fbpx En dag med potensiale Hopp til hovedinnhold

En dag med potensiale

Hverdager. Uten terroranslag og bombeangrep. Har du opplevd den dagen hvor du vet at mye kan bli bedre, selv om du tilsynelatende gjør det du kan for å lykkes? Da snakker vi om dagene med urealisert potensiale! Når du våkner for seint, snøen laver ned, og den forfryktelig tidlige timeavtalen nærmer seg. Morgenavisa skriver om regjeringas arbeidstidsutvalg, hvor flertallet mener at lite søvn ikke er en avgjørende motforestilling mot lange vakter. Jeg kjenner indignasjonen stige, du kan lese om den her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2784443/17036/--Slett-arbeid-fra-arbeidstidsutvalget. Den manglende morgenkaffen er et fjernt ønske når bil med innhold endelig bukseres mot en ledig parkeringsplass, ikke langt unna MR-lab'en. Timen er kommet. Tenåringen, med kneskinne og krykker, skal gjennomlyses. Så står vi tilslutt ved skranken, og er klare. Men da: da forteller den medisinske sekretæren at hit skal vi da slett ikke. Ikke nå. "Jeg må da lese brevene mine", blir jeg servert. De har endra avtalen til seint i kveld. Velkommen tilbake! Jeg har fremdeles ikke drukket kaffe, eller sovet godt. Nå brister en liten demning, og sykepleieren ved siden iler til hjelp. Hun beklager at de ikke har ringt eller sendt endringsbrevet. Hun forstår at dette ble dumt, men kan intet gjøre. Jeg spør, rimelig framoverlent, om telefon og SMS er ukjente hjelpemidler i kommunikasjonen ved en poliklinikk anno 2016. Og får til svar at ja, SMS er noe som ligger litt fram i tid. "Vi sender brev om vi ikke ringer." Jeg kvitterer med at de nok også sender feite purregebyr når mange tenåringer, av åpenbare årsaker, ikke dukker opp. De blir svar skyldig. Jeg har fortsatt ingen kaffe, og ingen MR. Det hele krones imidlertid når kjøretøyet, nå godt nedsnødd, skal ryddes fri for hvit nedbør. Nøkkelen settes i tenninga, tenåringen står ved inngangen og venter, jeg stiger ut av kjøretøyet og tar snøkosten i bruk idet døra glir igjen. Klikk. Lyden av låste bildører kan være jævlig. Opplevelsen i det øyeblikket jeg skjønner hva som skjer, og konsekvensene det har, er som å få et slag i trynet. Både folk og maskiner kan feile, og akkurat nå låser bilen seg inne. Alene. Vi andre finner en buss. Før jeg returnerer med en reservenøkkel et par timer seinere... Og der, på den kveldsbussen, utløses potensialet ved hele dagen. Mange av oss snakker til andre om å se mulighetene i enhver situasjon. Lett å si, litt vanskeligere å alltid levere. På denne bussen skjer det denne dagen virkelig trenger: rungende smittende latter. To kvinnelige studenter, det viser seg at en blir pedagog og en sykepleier, forteller hverandre gode historier. De kvitterer med en latter så sprudlende at det er umulig å forbli sur. Jeg forsøker, for dette har ikke vært morsomt. Men når de byr opp til allsang med Let it be, The Rose, og Monty Pyhons "Allways look at the bright side of life", da letter det litt. Bussturen tok 20 minutter. Det meste av tida med latter og allsang. Skitvær og kollektivtransport trenger ikke være det dummeste du kan få. Kanskje skal arbeidstidsutvalget prøve det neste gang? Om dagen har et potensiale, kan det hende at de finner det i møtet med medmennesker!

Annonse
Annonse