LEDELSE, SPRÅKETS MAKT, NPM, OG SANNSYNLIGVIS NOE MER

Blogg

Jeg vil skrive igjen.

Jeg er bare blitt slik.

Oftest blir det også for langt, men …

 

Jeg tror på menneskeverdet.

Den viktigste verdi av alle.

Den eneste ekte verdi.

 

En verdi ingen har rett til å krenke.

 

Menneskeverdet.

 

Verdig eldreomsorg, denne siden, har fått opp øynene til veldig mange. Stadig flere begynner å skjønne at mange syke, hjelpetrengende mennesker i Norges land får sitt menneskeverd krenket daglig. Også at veldig mange dyktige fagfolk innen disse tjenestene får sitt faglige menneskeverd krenket daglig.

New Public Management har nemlig fått ødelagt de norske verdiene våre, over vårt ganske land. Tilliten og selvrespekten som Einar Gerhardsen og hans samtidige anorakk-kledde venner, bygde opp i samfunnet vårt, og bygde velferdssamfunnet vårt på, dette har blitt mer og mer fraværende i vårt NPM-samfunn (http://www.dagbladet.no/kultur/den-norske-modellen-og-tilliten-til-arbeid/60235004)..

Dokumentene har all makt. Og språket vårt forvitrer, bort fra sine egentlige meninger. Slik byråkraten i en Oslobydel for mange år siden misbrukte Dorothea Orem sitt begrep om egenomsorg i sykepleien. Byråkraten forvrengte begrepet til noe som bedre passet et mål om økonomisk balanse og overskudd (https://sykepleien.no/2016/01/fra-faglige-til-byrakratiske-begreper).

Ledere i eldreomsorgen har den siste tiden fått mye vel berettiget kritikk. Ledere har en stor betydning på kvaliteten i tjenestene de skal lede. Ingen tvil om det. Samtidig så vet jeg også at mange dyktige ledere rundt omkring føler at dette er både vondt og de kommer i klem mellom ønsket om å yte en god jobb og mange andre aspekter i jobben, som nå også påvirkes av vår kritikk mot ledere i omsorgstjenestene.

Jeg vet det er store forskjeller mellom ledere. Ingen tvil om det. Tidligere har jeg gått til sterkt forsvar for alle dyktige pleiere (sykepleiere, hjelpepleiere og pleieassistenter) og har forsøkt å synliggjøre hvordan NPM-systemet gjør det umulig å gjøre en god faglig jobb for pasientene i dette makabre systemet som jeg kjente på kroppen hver bidige dag som sykepleier i Trondheim kommune. Noe av det vanskeligste jeg opplevde der i byen, var at det var ikke mulig for meg å gi kritikk til enkeltpleiere som jeg så sa eller gjorde uakseptable ting til pasientene, fordi jeg også så de var så skviset i dette arbeidsoppgavepresset at jeg kjente jeg ikke kunne laste dem (http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/03/kjre-ordfrer-rita-ottervik-og-k...).

Jeg har alltid stilt store og strenge krav både til meg selv som sykepleier, og til mine kolleger. Jeg har også stått tydelig fram med dette. I Trondheim var dette rett og slett en umulighet, på grunn av systemet, på grunn av NPM.

Jeg VET at dette, denne maktesløsheten, denne hjelpeløsheten, også gjelder for mange ledere. Bevisstheten om denne hjelpeløsheten vil nok variere blant lederne rundt omkring. Den lederen i Trondheim som sa til meg etter et tv-innslag, at man jo måtte forvente at flere av pasientene løp nakne rundt i korridorene i sykehjem, denne lederen har ingenting overhodet å gjøre i en slik posisjon. En slik leder har mistet totalt kontakten med sykepleiefaget sitt. Hun er kun ute etter posisjonen, og fraskriver seg selv ethvert ansvar, slik NPM gjør.

Men det er andre ledere som virkelig vil yte det beste både for pleierne sine, og for pasientene, fordi de skjønner sammenhengen mellom dette. Det er ledere som virkelig er seg sitt ansvar bevisst, og vil ta dette ansvaret, som skvises i systemet NPM, slik dyktige fagfolk skvises i sine roller og sitt ansvar. Dette er det tragiske som nå skjer. Heldigvis finnes det noen steder igjen, der det er ledere som både vil ta ansvaret de har, og som også får dette til. Enda!

Og dette er det virkelig tragiske. Det virkelig vanskelige.

Fordi vi har fått denne språkbruken som har tatt så overhånd, med NPM. Vi er faktisk alle og enhver påvirket av dette språket, så til de grader. Vi må få fram bevisstheten om dette og ta den kampen, om vi skal klare å snu utviklingen. Fordi språk har makt.

Hva er det ledere har av oppgaver rundt omkring som skviser dem?

Da jeg var leder var mitt mål som avdelingssykepleier å tilrettelegge, og støtte, for at personalet skulle kunne klare å ta det pasientansvar de hadde. På et vis en utvidelse av selve sykepleiefaget.

Å være tilstede i rapporter, stille spørsmål, og stille krav, det var en måte å gjøre dette på. Få tilbakemeldinger på hva som var oppnådd, møte kritiske spørsmål til mine pasientmål, i rapportene, var også en del av jobben. Å bruke mye tid og energi på turnuser, ja. Men turnusarbeid er faktisk en helt vesentlig del av avdelingssykepleiers oppgaver og ansvar for å yte god personalomsorg, slik at de kan yte en god faglig jobb, og forbli i avdelingen. Det er ikke en oppgave en hvilken som helst sekretær kan utføre. Fordi personalets turnus påvirker pasientbehandlingen, faktisk.

Nå får ledere rundt omkring uendelig mange flere oppgaver og ansvar. Som kanskje sekretærer kunne utføre? Skrive brev til pasienter og pårørende om vedtak og klagemuligheter. Generere lister for å få inn riktig betaling for tjenester som koster penger. Kontrollere at lønnsavdelingene følger opp riktig lønnsutbetalinger, sykemeldinger, tilbakebetalinger fra NAV, møter med NAV i henhold til sykemeldinger og sykepenger, arbeidsavklaring osv. osv. Det store byråkratiske løpet vi er så innsauset i, tar stadig mer av ledernes arbeidskapasitet.

Så er det IPLOS og rapporter i form av tall som øvre ledere skal legge fram for rådmenn og politikere. Tall som ikke er i nærheten av å vise hvem menneskene pasientene er og hvilke behov de har. Så leser en rådmann at sykepleier A har brukt 15, eller 30, minutter på å rulle håret til fru K, og mener at dette har da ikke sykepleieren noe med å gjøre. Men da har ikke rådmannen snakket med sykepleier A, eller fru K, og vet ikke hva mer, i form av livgivende omsorg som foregikk i disse minuttene. Likevel har rådmannen myndighet til å si at hårrulling, det skal ikke sykepleierne gjøre mer.

Og dette her, se det skjer hele veien nå. Se hva vi selv etterspør og krever, når vi vil ha en bedre eldreomsorg! Er det ikke kriterier, standarder og lister vi står og roper om?

Er det ikke mitt hjertebarn legemiddelbruk, som skal inn i en standardisert form, jeg skriker om? Mens sykepleier Ola vil ha livsglede inn i en slik standardisert form fordi det er hans hjertebarn? Politikerne slår til, og setter mye penger inn i disse delprosjektene her. Penger som tas fra tilliten og arbeidsrommet til fagfolkene, og lederne nær pasientene, og som de heller burde ha?

Vi som er nær pasientene skvises bare mer og mer, og får mindre og mindre tid og muligheter til å yte en god og ansvarlig jobb for pasientene. Mens politikerne tror de bidrar til en glimrende eldreomsorg. Direktører og andre byråkrater sitter sentralt i kommunene og tror de gjør en viktig jobb, og har ikke egentlig peiling på noe som helst. Men de koster mange penger. Penger som kunne kommet pasientene til gode på en mye mer konstruktiv måte, nærmere pasientene.

Jo jeg tror virkelig at det er vi som vet hvor pasientene er, og vet hvem de er, som må få tillit og kan ta ansvar, som må få pengene nå. Ord om hverdagsrehabilitering og mestring er viktige. For mange.

Men når du nærmer deg 90 år, er avhengig av hjelp til alt, sliter med ditt eget selvbilde og nattesøvn, har mistet de fleste i din omgangskrets og ikke klarer noe mer, så har du lov til å kjenne på at du ikke makter, ikke orker, å gjøre selv. Du er likevel et verdifullt menneske, selv om du har som ditt høyeste ønske at døden nå snart skal komme, men godtar at dette rår ingen av oss noe med.

Menneskeverdet skal hedres, også når det eneste du trenger er omsorg.

Det eneste du trenger er forsikringer om at du fortsatt er verdifull og ikke en byrde.

Se, dette språket her forstår ikke byråkratene, eller NPM.