Endringer unntatt offentlighet?
-Jeg kan ikke si det. Opplysningene er taushetsbelagte, unntatt offentlighet, og jeg har ikke mulighet eller myndighet til å oppgi annen informasjon om pasienten enn det du har fått nå. Tilbakemeldingen på den andre enden av telefonen lar ikke vente på seg. Kort fortalt: samtalen slutter etter et raseriutbrudd og et crescendo av en personlig utskjelling. Jeg blir fortalt at jeg burde overlate jobben til en som kan den, at menn ikke passer som hjemmesykepleiere. Ikke første eller siste gang, tenker jeg, noterer "et verbalt utbrudd fra en pårørende" som årsak til samtalens slutt.
Personlig informasjon er nettopp det, og skal behandles av offentlige tjenestefolk i henhold til lover og etiske føringer. Slikt kan i andre sammenhenger oppfattes som en tverr og vanskelig oppførsel, og gi lave skåringer på tilfedshetsmålinger og brukerundersøkelser. Nettopp brukerundersøkelser brukes av flere kommuner som sannhetsserum, men hva svares det på? Ikke alle verken ønsker eller evner å se det store bildet. Pasientens rettigheter er for en sykepleier poenget her, fokus må være der.
Sykepleiere er innovatører av legning og i praktisk yrkesutøvelse. Om få år jobber vi igjen annerledes i helsesektoren. Vi bruker teknologi for å hjelpe oss til bedre beslutninger, og tilrettelegging for enklere rutineløp. Flere internasjonale studier (inklusive OECD) peker på at feil bruk av velferdsteknologi hindrer gevinstrealisering. Dette påvirker både økonomi, behandler og pasient. Slikt endrer kanskje rutiner om hvordan pasientorienterte beslutninger tas, av hvem - og hvilke. I sin tur krever dette økt dialog, deling av informasjon og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag. Du kan lese mer om sykepleierdrevet innovasjon her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/3276923/17036/Sykepleiere-med-suksess-i-nytenkning
Så derfor: Hvor lenge beholder vi dagens varierte forvaltningsledd? Delelinjen mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, mens pasienten er den samme? Med kommuner i et KS som uttaler at Norge har for mange sykepleiere! Du leser altså riktig, Kommunenes Sentralforbund misforstår rapporter fra OECD og leser statistikk i en egen klasse. Spe på med uklare forståelser mellom regioner om hva samme sak faktisk betyr, i pasientenes helsetjeneste? Vi vet at kunnskapsarbeideren behøver motivasjon gjennom selvledelse, som ofte forutsetter faglig felleskap (kolleger), autonomi og mestringsopplevelser. Skapes det nå?
Den debatten bør vi alle ta del i. Her må vi snakke om økonomi, ressursbruk, og riktig bruk av knapp kompetanse. Dele kunnskap og utfordringsbilder. Vi mangler sykepleiere i forhold til forsvarlige pasientforløp allerede. Kommuner sliter med å få nok sykepleiere, og vil ikke lykkes før de innser at de må gjøre seg faglig og lønnsmessig noe lekrere. Sykehusene har ikke nok av spesialiseringene som etterspørres. Regjering og Storting bevilger ikke nok til å drifte et samlet helsevesen, og hele befolkningen behøver et Sykepleierløft. Så hva skjer?
Forestillingen om at helse skal være et markedsøkonomisk styrt budsjettkapittel er sterkt levende hos byråkrater og regjerende politikere. Blant dem som ikke ser at utelukkelse av fagorganisasjoner i lukkede prosesser er et demokratisk problem, og til ulempe for pasienten. Kan dette fortsette? Skal vi endre målsetting, og investere i folkehelse i stedet for å reparere de fleste først på verkstedet? Da trenger vi flere som er der folk bor, som ser endringspunktene og kan veilede til økt selvhjelp. Samtidig som beredskap på et sykehus må være nettopp det. Debatten må ikke være unntatt offentlighet, den må finne sted nettopp der. Du er herved invitert!
