Livet som nettstudent

Jeg har blitt et av disse menneskene jeg tidligere ble svett av å høre om. Mamma til 3,  ansatt  i hjemmesykepleien, fylkesrepresentant i fylkesstyret til NSF Nordland, lokallagsleder og sist men ikke minst, nettbasert sykepleiestudent. Fritid? Nei, det sparer vi til senere.

Hvor ble det av den dovne pleieassistenten som jobbet akkurat nok til at det gikk rundt, og ikke mer? Det var før jeg skjønte at det var sykepleier jeg skulle bli. Heldigvis går det an å studere nettbasert og desentralisert på deltid i Norge. Fire år tar det, og gir oss som har stiftet familie og kommet oss gjennom tyveårene en mulighet til å få en lenge ønsket utdannelse.  

Men for å ikke male et altfor rosenrødt bilde av situasjonen, hvor jeg fremstiller meg som det supermennesket jeg slett ikke er, vil jeg fortelle litt om hvordan det er å være nettstudent. Eller studenten som Gud glemte. For det er ofte sånn jeg føler det når jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet og skal lære meg forskjellen på tibia og fibula, eller kunne forklare et aksjonspotensiale slik at noen faktisk forstår at jeg snakker om en kroppslig funksjon og ikke en meteoreksplosjon i verdensrommet. Jeg hadde nemlig ikke noen foreleser som kunne forklare og tegne og svare på alle disse spørsmålene jeg har hatt og fortsatt har. Selvdisiplin er en avgjørende egenskap for å kunne studere på denne måten. Det som er fint med nettforelesninger kontra forelsening på en skole er pauseknappen. Og spole tilbake funksjonen. Jeg kan se forklaringen gang på gang, men jeg kan ikke spørre underveis og få et svar med en gang. 

Men det går fint. Jeg har vært forbausende pliktoppfyllende når det gjelder å lese pensum, søke på nettet og torturere mine medmennesker med forklaringer og gledeshyl når jeg skjønner at jeg faktisk skjønner noe. Hadde jeg vært Donald Duck hadde det blinket en lyspære over hodet mitt, nonstop i eksamensperiodene. Hvor mange arbeidskrav og oppgaver vi har levert, både individuelle og i grupper har jeg mistet oversikten over for lenge siden. Det er tilbakemeldingene på disse som virkelig har vært avgjørende for å kunne måle kunnskapen vår mot pensum. Har vi tolket det rett? Er vi innenfor det kunnskapsnivået som er forventet? Er det noe forskjell på vårt nivå sammenlignet med heltidsstudetene? 

Jeg håper og tror at sluttresultatet blir det samme, selv om veien har vært annerledes. 

Det er tross alt når vi er i praksis at vi virkelig lærer noe, og lærer det aller viktigste, nemlig å ta oss av andre mennesker. Og i praksis er vi likestilt med heltidskullene. Første praksissemester hadde vi 18 uker sammenhengende praksis i kommunehelsetjenesten. 18 lange uker uten store muligheter til å jobbe noe ekstra for å tjene penger. Jeg jobba 30 prosent utenom å holdt på å kollapse flere ganger. De dagene jeg var i praksis på sykehjem på dagtid, og bare gikk en etasje ned og fortsatte med ei aftenvakt i hjemmesykepleien var tunge. Gjerne etterfulgt av ny dagvakt dagen etterpå. For det er nemlig slik at som deltidsstudent får man mindre studiestøtte fra lånekassen. Men, når vi er i praksis er vi regnet som fulltidsstudenter, og med lange praksisperioder på henholdsvis 18 og 16 uker blir det ganske tøfft økonomisk. Jeg mener at dette burde være noe lånekassen tar høyde for, at vi i de månedene vi er i praksis får økt stipend og lån slik at vi har en sjanse til å komme oss gjennom uten å «jobbe ræva» av oss. Vi ønsker ikke lønn i praksis, bare det samme som heltidsstudentene får. 

Kollektivtransport er en annen ting som er ganske så interresant når man er student og har lagt fra seg russedressen for snart et par ti-år siden. Det er nemlig øvre aldersgrense på studentrabatt. Ganske sprøtt spør du meg, for økonomien blir vel ikke bedre av at man er eldre? Tvert om, jo eldre man blir jo mer utgifter drar man på seg. For eksempel unger, huslån og alt det som følger med når man ikke lenger har pappa som hovedsponsor. NSB har en øvre aldersgrense på 30 år, og busselskapet mitt har 29 år. Nå er det mange av oss som er i den heldige situasjon at vi har bil, men for de som bor så sentralt at kollektivtransport er det beste alternativet føles det urettferdig å bli satt i bås på denne måten. Gammel og treg med å utdanne deg? Jaja, da får du betale. 

Dette er ikke problemer bare vi som nettstudenter opplever, men veldig mange av oss som studerer over fire år er over 30. Dessverre er disse tingene med på å skremme folk bort fra å studere sykepleie. Det blir for dyrt når man har andre økonomiske forpliktelser. I et land som kommer til å mangle over 30 000 sykepleiere i årene fremover er det dårlig rekruttering å ha begrensninger som dette. Jeg håper og tror at det i fremtiden blir lagt litt bedre til rette for at alle som starter på studiene skal kunne fullføre, uten å jobbe seg halvt i hjel, eller gjøre seg til gjeldsslaver hos andre enn lånekassen. 

Likevel, så er det en fantastisk mulighet å kunne studere via nettet. Jeg får legge opp studiehverdagen min akkurat som jeg vil. Forelseninger kan jeg høre mens jeg sitter på do om jeg vil. Jeg kan koke middag mens jeg pugger skjelettet, og jeg kan velge å sende inn bachelor oppgaven min fra Gran Canaria. Så lenge jeg bare har råd til flybussen da. 

Kort sagt så har vi allverdens muligheter til å komme gjennom disse fire årene. Selvdisiplin, stort kjøkkenbord og uante mengder kaffe/te og smågodt så er vi der!