fbpx På rehabilitering Hopp til hovedinnhold

På rehabilitering

Hvitmalingen i taket ser nymalet ut. Det samme gjør veggene. Og utsikten fra vinduet er som et maleri – helt fantastisk. Jeg gleder meg til jeg har stått opp og fått vekk gardinene som foreløpig skjuler den nydelige utsikten. Jeg har akkurat våknet, og jeg kvier meg for å stå opp. Det gjør vondt i kneet, men det går bra liggende i senga. Jeg vet at så fort jeg ute av senga går det ikke så bra lenger – da vil det gjøre fryktelig vondt. Magen min tåler ikke at jeg tar tablettene på tom mage, så det får vente til frokosten.

Etter gjennomført oppstandelse og kattevask på badet kler jeg på meg som best jeg kan. Klype og sokkepåtrekker fungerer utmerket. Det er ikke så lett å kle på seg helt som vanlig med et nytt kne. Men med god tid klarer jeg det – og det gjør så godt å klare meg selv. Stolt, dog med smerter, kan jeg spasere med krykker til matsalen og glede meg til en deilig frokost.

Det lukter deilig kaffe og nystekt bakst – jeg glemmer smertene mens jeg nyter utvalget av mat. Det blir kaffe, melk, juice, youghurt, rundstykke, egg, smør, tomat og melon. Fantastisk! Hjemme hadde det blitt mindre fargerik mat, og ikke så ofte som her. Vi spiser jo hele tiden! Å gå med krykker samtidig som jeg skal bære et brett er bortimot umulig. Men jeg får hjelp! Hva skulle jeg gjort uten helsefagarbeider, tenker jeg.

På ernæringsundervisningen lærte jeg at regelmessige måltider, helst 4, stabiliserer blodsukkeret. Stabilt blodsukker er vektstabiliserende, gir overskudd, minsker sjansen for småspising, ja og mye mer som jeg ikke husker. Jeg kan jo øve mens jeg er her. Hjemme alene er det ikke så lett med 4 måltider med mye variasjon. Et halvt brød og en melkekartong varer altfor lenge når jeg er alene – for ikke å snakke om en gryte med middag. Med disse knesmertene hadde det nok blitt svært ensidig kost hjemme. Jeg lærte også at proteiner er viktig for at det nye kneet skal gro, og for at jeg ikke skal miste for mye muskler. Har nesten aldri hørt om pro ... proteiner. Men jeg skal prøve å huske at egg, kjøtt, fisk, melkeprodukter og erter er bra å spise mye av i denne perioden etter operasjonen. Hva skulle jeg gjort uten matbuffet de to første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

Så fort første bit av rundstykket er unnagjort, svelger jeg de smertestillende tablettene på høykant i deilig kald drikke. Og kaffen smaker like godt som den lukter. Hva skulle jeg gjort uten frokosten, tenker jeg.

Resten av dagen går fort unna. Innimellom måltidene rekker jeg å være hos fysioterapeut og å hvile. Selv om jeg er svært stiv og støl etter de to forrige dagene hos fysioterapeut, vet jeg at det gjør godt med trening. Hjemme i min lille leilighet hadde det nok blitt litt mye sitting i godstolen, og det sier fysioterapeuten er farlig for et nytt kne. Han sa at de av og til får inn pasienter som har måttet ta operasjon nummer to, fordi kneet ble brukt for lite og stivnet. Huff, det skal jeg passe meg for. Hva skulle jeg gjort uten daglig fysioterapi i denne perioden, tenker jeg.

Undervisning om hjelpemidler fikk jeg også med meg denne uka. Av en ergoterapeut som visste litt av hvert om både hjelpemidler og kne – ja, og om hofter og skuldre og mere til. Hun viste meg også hvordan jeg kan bruke de hjelpemidlene jeg trenger, og i tillegg vil hun ringe til kommunen og ordne med hjelpemidler hjemme. Hva skulle jeg gjort uten hjelp fra ergoterpeut akkurat nå, tenker jeg.

Sykepleier har sjekket blodprosenten, og det gikk til stryk-karakter. Så nå må jeg spise jerntabletter og drikke appelsinjuice. I tillegg skiftet de på såret mitt, og det væsket en del. Noe var rødt og noe var gult. Og foten min er både blå, lilla og gul. De smurte meg med noe salve. I tillegg hjalp de meg å vurdere hvor mye smertestillende jeg skal ta de neste dagene. Midler mot hard mage fikk jeg også – nesten uten å spørre selv – for de spurte meg! Og ny blodprosent kan jeg få sjekket om noen dager – og det uten å måtte ut i taxi og kjøre ei mil. Hva skulle jeg gjort uten nærkontakt med sykepleier de første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

I min hjemkommune er det noen ukers ventetid på fysioterapeut. Og legekontoret har støtt ventetid. Her har jeg fått legetime flere ganger når jeg har trengt det. Med lav blodprosent, mye smerter, en noe hoven fot og en del blødning har det vært godt å få raskt legetime. For ikke å glemme sengeskift og golvvask ukentlig, gangtrening uten å måtte kle på seg vanskelige uteklær - og sko, sosialt samvær på kveldstid, noen å ringe på på natta dersom det kniper på med smerter, og trappetrening under kyndig veiledning.

Hva skulle jeg gjort uten et rehabiliteringsopphold rett etter kneoperasjonen, tenker jeg.

Annonse
Annonse