Sykepleieren, den perfekte turkamerat

Det sies titt og ofte at sykepleiere kan brukes til alt. De er praktiske, dyktige, empatiske og har en særegen evne til å løse store og små problemer som oppstår i en klinisk hverdag.

Jeg skal selvfølgelig ikke nekte for dette. Mens mange andre yrkesgrupper legger igjen yrket hjemmet, opplever jeg stadig at sykepleier er noe jeg ér, mer enn noe jeg jobber som. Tittelen er blitt en del av meg, noe jeg bærer ved meg.

Det å være sykepleier er også noe jeg har fått bruk for i mitt sivile liv. Jeg har tilbragt store deler av livet mitt i fjellet, på åpne snødekte vidder, i lange ørkener, på høye fjell i andes og i regnskogene i Afrika. Flere ganger har jeg vært "ekspedisjonssykepleier". Dette er en tittel så kul og så krevende at det burde finnes en egen spesialisering for den.

Kombinasjonen av faglig dyktighet, medisinsk innsikt og praktiske ferdigheter gjør en sykepleier ideell til å ha med i en gruppe som skal prøve seg på noe spesielt utfordrende. I min rolle som ekspedisjonssykepleier har jeg behandlet gnagsår hos bærere på Kilimanjaro, jeg har behandlet høydesyke på Aconcagua, tatt meg av heteslag langt inni regnskogen i Kenya, vurdert overtråkk og lagt støttebandasjer i Jotunheimen og tatt meg av kutt og brannskader i speideren. Dette gjør jeg fordi det er selvsagt. Selvfølgelig skal vi stille opp og hjelpe menneskene rundt oss, selvfølgelig skal vi yte det vi kan for å gjøre tilværelsen litt bedre for en tilfeldig turgåer eller lokalbefolkningen på de stedene vi befinner oss.

Det er en ære og et privilegium å få hjelpe andre mennesker. Men det er også et utrolig privilegium for andre å ha en sykepleier med på tur. For et par år siden så jeg en t-skjorte som sa ”feel safe at night, sleep with a nurse”. Det er mye sant i dette uttrykket. Enda bedre ville det være å si ”feel safe in the wilderness, bring a nurse”.

I sommer skal jeg ut på en ny langtur. Jeg er del av laget The misplaced vikings. I sommer deltar vi på The Mongol Rally, et veldedighetsløp som går fra London til Ulan Bataar i Mongolia. Løpet er på hele 17 000 km gjennom 24 land. Ruten kommer til å ta oss gjennom masse ødemark, fattige landsbyer og land med begrenset helsevesen. Med i bilen er selvfølgelig en godt utstyrt akuttbag. Det er viktig å kunne ta godt vare på resten av laget, men også å yte hjelp til andre vi kan møte på.

Ettersom jeg aldri har holdt i en skiftenøkkel før blir det i alle fall min oppgave å holde mekanikeren på laget i tipp topp form.

Les gjerne mer om prosjektet på www.misplacedvikings.comog på instagram @misplacedvikings