fbpx Falne engler i hvitt... Hopp til hovedinnhold

Falne engler i hvitt...

Sykepleiere er opplært til å vise omsorg, forståelse og å ivareta andre mennesker når de er i krise. Så hvorfor har vi så vanskelig for å ivareta oss selv når vi selv er i krise?

 

Det er nok mange av oss som har kjent det på kroppen…at sykehusdriften er i endring, og at forholdene ikke lenger ligger til rette for å drive fremragende behandling av våre pasienter. Det har ikke ligget til rette for det en god stund nå…og det ser ikke ut som om ressursene vi roper etter kommer til å komme vår vei med det første heller!


Vi møter denne håpløsheten hver eneste dag, i blikket til pasientene som må vente lenge på å bli ekspedert i akuttmottaket, fordi ressursene (det vil si sykepleiere og leger) er opptatt med pasienter som haster mer, fordi alle sengene allerede er fylt med andre pasienter som ikke kan sendes hjem eller til kommunale institusjoner. Vi møter det i hverandres blikk, fordi vi ikke har fått spist maten vår, eller gått på do da vi egentlig måtte,  eller fullført den samtalen pasienten hadde så sårt behov for – for å føle seg trygg. Da blir fortvilelsen raskt rettet mot ”systemet”, ”sjefene”, ”de som bestemmer”, "de som styrer ressursene” – og vi klager, skriver avvik, og roper høyere, om det samme – i håp om at vi denne gangen skal bli hørt!


Albert Einstein har sin definisjon på galskap: "Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat".


Sykepleiere beskrives ofte som ”engler i hvitt”. Det kjennes så godt når folk omtaler oss slik. Vi er opplært til å vise omsorg, forståelse og å ivareta andre mennesker når de er i krise. Så hvorfor har vi så vanskelig for å ivareta oss selv når vi selv er i krise…?
 

Det virker som om vi går rundt og venter på at noen skal gi oss tillatelse til å ivareta våre egne grunnleggende behov. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje…!


Vi har ansvar for de pasienter vi tar imot og behandler. Vi har ansvar for å sørge for at vi er i stand til å gjøre det på en forsvarlig måte, og dette innebærer også at vi kan ta vare på oss selv med å sørge for nok mat, drikke, hvile, overskudd. Jeg vet at det ikke alltid er like lett, noen ganger må vi trå til der og da – og det tåler vi godt hvis det skjer NOEN GANGER! Men hvis dette blir hovedregelen fungerer det ikke lenge!

Paradokset i det hele er at jeg opplever at vi blir MER produktive, og jobber både raskere og bedre, når vi har ivaretatt våre grunnleggende behov først.
 

Vi har den kunnskapen som trengs for å kunne prioritere våre oppgaver godt, og nettopp det skal vi gjøre – samtidig som vi husker på at vi har en veldig viktig og prioritert oppgave – nemlig å ivareta oss selv!


På hver eneste flytur jeg tar blir jeg instruert til å sørge for at min egen oksygenmaske er skikkelig på, FØR jeg hjelper noen andre, til og med mine egne barn!!


Ja, det er hyggelig når folk sier at vi er engler i hvitt…men vi klarer ikke være engler for noen særlig lenge hvis vi ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på seg selv først. Kun på den måten kan vi sørge for at vi kan hjelpe – mange – i lang tid framover, selv gjennom de endringer helsevesenet gjennomgår. 


Og så må vi selvfølgelig fortsette å si fra når det ikke fungerer som det skal…med et blodsukker som sørger for en god formulering og formidling.

 

 

Annonse
Annonse