Å lytte med øynene

Fylkeslegen har undersøkt saken, og funnet en rekke feil og mangler som starter på systemnivå og forplanter seg nedover til den enkelte autoriserte yrkesutøver: sykepleieren. Fylkeslegen mener at de systematiske manglene på systemnivå var så mange og store at den unge sykepleieren ikke kunne forventes å unngå å begå feil, fordi samtidighetskonfliktene for henne ble opplevd som for mange. Fylkeslegen mener hun skal beholde sin autorisasjon, statsadvokaten har tatt ut tiltale for uaktsomt drap.

Saken er kjent fra media, og jeg kjenner den derfra samt fra deler av rapporter som ligger åpent på nettet. Saken er interessant fra en rekke synspunkt, og jeg kjenner mange kommuner (altså alle) som må lese denne saken nøye. Både nå, og etter at den eventuelt kommende rettsaken er over. Saken aktualiserer prinsippene i lovgivning, vekting av ulike lover, autorisasjon og systemansvar. Tiltalen innebærer et mulig skifte i offentlig syn på alt dette. Hva har så dette med å lytte å gjøre?

Dette: Norsk Sykepleierforbund har lenge, både skriftlig, muntlig og i møter og i media, pekt på problemene som ligger bak at slike saker i det hele tatt kan oppstå. Mange med meg vet at dette kan skje, flere steder, og særlig overfor dem som ikke har nok erfaring og stamina til å sette foten ned overfor et system som utnytter og misbruker vår kompetanse. Dette er nemlig et resultat av det som betraktes som akseptabel adferd overfor sykepleiere i Norge. En yrkesgruppe som erkjennes å være mangelvare. Som likevel utsettes for ren kartellvirksomhet fra arbeidsgivere som samarbeider for å holde lønns- og arbeidsvilkår nede.

Tilsynsmyndigheten, en noe underbemannet del ved Fylkesmannen, har tydelig påpekt lovbrudd og systemsvikt. Likevel er alle ferdige med saken, og alt forsetter som før - fordi systemansvarlig sier at <<den ansvarlige>> nå har nøkler og adgangstilgang til alle medikamenter. Hva betyr det?

Universitetskommunen Trondheim har også en legemiddelgruppe som utarbeider råd til egen styringslinje. Her er både farmasøyt og legekrefter representert, og rådene er både godt ment og faglig fundert i sin kontekst. Akkurat der ligger det imidlertid noe meget viktig, fordi de som skal følge disse rådene ikke har den samme konteksten. De har ikke den samme forståelsen av hvordan rådene ble utarbeidet. De har ikke den samme forståelsen av hvordan parametrene var tenkt i det som skrives som retningslinjer, og som blir lest og forstått av styringslinja som <<akseptable minimumskrav>>.

Slik oppstår det en virkelighet hvor råd beregnet til fagpersoner i unntaksvise situasjoner, blir styringslinjer som benyttes av enhetsledere som mangler klinisk og praktisk forståelse av tjenestenes egenart. Samt sykepleieres faglige og daglige innhold. Det kan fort gå galt, slik det faktisk gjorde i Snåsa. Systemene viser til sine rutiner, og later som alt dermed er på stell og i orden.

Det blir ikke bedre av at en ikke vil forstå, diskutere eller problematisere innholdet som ligger i de enkelte rutinene som skal erstatte de manglende sykepleierne. Som ikke kommer på plass fordi en ikke vil ha en overordnet og langsiktig rekrutteringsplan. Kombinert med økonomiplan og strategisk ledelse som ikke ser yrkesutøveren fra pasientperspektiver.

Dette er godt og lærerikt beskrevet i boka <<Tilbakeblikk på Velferdsstaten>> (Gyldendal, 2016) av Vike, Debesay og Haukelien med flere. Her pekes det på problemene som oppstår når velferdspolitikk skaper et kapasitetsproblem fordi staten skal løse mer enn det en evner og vil bruke av ressurser.

Hør bare her: <<Velferdspolitikk i Norge legger til rette for at det først og fremst er tjenesteytere i førstelinja som må takle dette misforholdet mellom vilje og evne. Denne prosessen kan kalles desentralisering av dilemma. Derfor hviler velferdsstaten på hvordan den enkelte yrkesutøver yter denne tjenesten i førstelinja, ansvarsoversvømmelsen som følge av en systematisk mismatch mellom velferdsstatens ambisjon og kapasitet>>. Dette er skarpt observert, tydelig talt og velbegrunnet bekymringsfullt. NSFs egen leder av Etisk råd, Elisabeth Kjølsrud, er bidragsyter i boka som bør leses av mange.

I alt dette står unge, nyutdannede sykepleiere som skal hjelpe andre, skape egen faglig vekst og utvikle gode vaner i arbeidslivet. I et system som vet at det ikke holder mål, men som holder kjeft. Som tillater at den enkelte skal bære all byrde alene. Dette kan gå helt galt.

Lovens håndhevere må lytte med mer enn bare øynene. Dagens politikere, som har det øverste ansvaret for alt dette, hva vil dere?