Helsesøster – personen og profesjonen

Jeg har værtmed i planleggingen av Helsesøsterkongressen, som ganske snart går av stabelen. Tittelen på årets kongress er «Helsesøsters rolle i samhandlingens tid» – og dette har satt i gang tankeprosesser i meg – «hvor begynner og slutter Solveig – og hvor starter Helsesøsteren?»

I hverdagener sprangene mellom de forskjellige rollene mine korte, og er jeg ute på lørdagshandel, løpetur eller dansetimer, er det ikke sjeldent jeg møter blikk eller hører utrop fra små bekjentskaper – «se, der er Helsesøster!» Det er kjempehyggelig å se positiv respons fra foreldres ansikter når de hører dette, men det har også hendt at noen snur og går en annen vei. Da kan jeg kjenne på konflikt mellom behovet for å bli likt og anerkjent – og de vonde avgjørelsene jeg av og til må ta i jobben. Går jeg sammen med min egen 7-åring, er det mange ganger hun spør om det var noen jeg kjente fra jobben, men det hender også at hun må vente litt fordi mamma vil være vennlig og imøtekommende også i fritiden.

I sommermøtte jeg meg selv i døra, da jeg ble starstruck og forundret over å treffe et av mine helsesøsterforbilder på en badestrand, i helt vanlig bikini sammen med barn og barnebarn. Når jeg var fotballmamma for egen 7-åring på fotballcup møtte jeg de samme forundrete blikk og spørsmål fra fotballspillende barn – «er du mamma? Har du barn som spiller fotball?» Jeg har også møtt foreldre på tur som unnskylder at barna har Nugatti på brødskiva, fordi de vet at jeg jobber som helsesøster. Er bildet av helsesøster fastlåst til det profesjonelle til den grad at noen blir forundret over at vi også er mennesker? Da er kanskje rollen dratt for langt? Det er kanskje sunt å vise at jeg også er menneske med familie og levende liv. Samtidig er jeg opptatt av å være et forbilde – sykler til jobben, bruker alltid hjelm, følger trafikkregler (og skammer meg dersom jeg skulle bryte en i vanvare). 

Yrkesvalget mitthører tett sammen med ønsket om å være en hjelper, interessen for mennesker og hvordan de virker sammen. Å være helsesøster er ikke bare en profesjon, det er også en identitet som strekker seg langt inn i den private sfæren. Jeg følger de retningslinjene jeg er pålagt, men må bruke mine menneskelige egenskaper for å gjennomføre arbeidsoppgaver. Jeg er feilbarlig, og gjør ikke alltid de beste valgene. Men jeg gjør som de fleste andre – det beste jeg kan. 

Hvordan skal jegså klare å «legge igjen jobben på kontoret» og ikke ta med meg jobbrelaterte problemstillinger hjem? Hvordan skal jeg være menneskelig og profesjonell i møte med mennesker jeg skal være en hjelper for? Hvorfor er det slik at jeg så lett privatiserer det som ikke går etter planen, og kritiserer meg selv i møte med kompliserte og krevende arbeidsoppgaver? I møte med nye og omfattende retningslinjer forutser jeg at jeg kommer til å klø meg i hodet, prøve og muligens feile når rammene i jobben ikke følger med nye krav. 

Jeg har lærten nyttig teknikk av en engasjerende foreleser. Dette er en øvelse som hjelper meg å akseptere at det av og til er komplisert å være menneskelig og helsesøster samtidig. Jeg kan finne frem en av de egenskapene jeg ikke er stolt av, si det høyt til en person jeg stoler på. «Jeg er en sånn helsesøster som gruer seg til å ringe foreldre med vanskelige budskap.» Det er kanskje andre som har det akkurat sånn. Det følger med jobben. Det er ikke nødvendigvis personen Solveig som står alene ansvarlig for at det er vanskelig.

Jeg lærerog utvikler meg i møte med arbeidet og menneskene jeg jobber med. Det er en berikelse, men også krevende. 

Personen Solveigdigger å være helsesøster. Det er kanskje sånn gode helsesøstre blir til? Jeg håper det :-)

Gleder megtil å se mange av dere i Lillestrøm!