Min erfaring som kirurgisk pasient
Min erfaring som kirurgisk pasient
Det er jo alltids interessant å være både sykepleier og pasient samtidig, og det hadde jeg nylig en opplevelse av da jeg var innlagt for en planlagt Gastric Sleeve- operasjon i et offentlig norsk sykehus. Heldigvis har jeg tidligere vært stort sett frisk og har ikke hatt behov for å stifte nærmere bekjentskap med pasientrollen, bortsett fra da jeg som som 13- åring ble operert for blindtarmbetennelse. Men det er en annen historie.
Men jeg vil presisere at jeg på ingen måte er en allviter i forhold til hvordan det er å være i pasientrollen. Jeg har bare fått en smakebit av norsk helsevesen i løpet av mine to døgn da jeg var innlagt som kirurgisk pasient. De negative erfaringene får noen andre fortelle om og dessverre hører man jo daglig om det i media også.
Til å begynne med sendte fastlegen i januar i år en henvisning til sykehuset. Jeg var heldig og fikk tildelt time og var på pasientskole allerede i februar. Det var et kurs som varte i en dag hvor vi fikk undervisning av et tverrfaglig team om fordeler og ulemper ved å la seg operere og hvordan livet ville bli etterpå. I mars fikk jeg time både hos klinisk ernæringsfysiolog og psykiatrisk sykepleier, og i mai time hos kirurg. Det var individuelle samtaler hvor jeg ble vurdert i forhold til om jeg egnet meg for denne type operasjon. Jeg følte meg godt ivaretatt av hele det profesjonelle teamet gjennom denne prosessen.
Tre uker før den "O STORE OPERASJONSDAGEN" som var fastsatt den 4. Sept. måtte jeg gjennomføre en forkur, det vil si en diett på max 1000 kalorier om dagen. Grunnen til det var at leveren skulle slankes slik at komplikasjonsrisikoen under operasjon skulle reduseres. Kravet var at jeg skulle gå ned 6 kg før operasjonen. Med frisk mot og stor motivasjon gikk jeg på butikken og handlet magre og proteinrike matvarer. Deretter gikk jeg på apoteket og handlet inn Allevo shaker og supper som knapt nok inneholdt noen kalorier i det hele tatt. Så lastet jeg ned " Lifesum"- appen for å holde oversikt over kaloriene.
Jeg var ved godt mot, men merket godt at 1000 kalorier om dagen ikke var mye å gå på. Jeg var mer eller mindre konstant sulten, trøtt og sliten, distré og irritabel med dertil kortere lunte. Dere som kjenner meg vet at det i grunnen ikke finnes noen ende på den lunta, jeg blir ikke så lett sint, men nå merket jeg det godt. Jeg kommenterte dette til en kollega: " Aaaaaargh! Jeg kjenner jeg har så kort lunte for tiden!" Nervøst svarte kollegaen meg: " Bare du ikke lar det gå utover meg!"
Jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare og at jeg også skulle klare å holde meg på jobb i denne perioden. Jeg var åpen med kollegaene mine om min situasjon og jeg møtte bare støtte og forståelse. Det er jeg takknemlig for!
Så kom innskrivelsesdagen og da var jeg hele dagen på sykehuset. Det var samtaler med anestesilege, kirurg m.fl. og det ble tatt blodprøver og vitale mål. Samtalen med kirurgen var mest nervepirrende. Hadde jeg klart å gå ned nok? Vektnedgangen var på 7, 5 kg og jeg hadde klart kravet på 6 kg og fikk derfor innvilget operasjon. Jeg ble svært letta og glad! Etterpå fikk jeg reise hjem igjen og skulle ikke komme tilbake før operasjonsdagen.
Kvelden før operasjonsdagen og samme morgen måtte jeg drikke tre kaloririke ernæringsdrikker. De næringsdrikkene unner jeg ikke min mest utagerende pasient! FYSJ!! Det smakte som pest og kolera og jeg brekker meg nesten bare ved tanken på det! Det er jo også en nytting pasient- erfaring. Hvis en pasient ikke vil ha en bestemt næringsdrikk, så har jeg full forståelse for det. Men det var bare å holde seg for nesen og svelge unna: " Dør jeg ikke av dette, så overlever jeg alt!"
Om morgenen måtte jeg også ta en hestekur med antibiotika- tabletter og i tillegg til en kvalmestillende tablett. I bilen på vei til sykehuset kjente jeg bare hvordan kvalmen bygget seg opp. Jeg prøvde å hente frem puste- og meditasjonsteknikker fra tidligere yogakurs. Mens mannen min kjørte og koste seg med P1 og ante fred og ingen fare, så kjempet kvalmen og jeg en kamp på liv og død. Men da jeg begynte og gulpe skal jeg si sidemannen våknet, midt i morgenrushet var det å kjøre av veien og nærmest dytte pasienten ut. Hestekuren kom nok opp igjen du.
Da jeg kom på sykehuset fikk jeg heller antibiotika intravenøst. Det fungerte mye bedre. Ble ikke kvalm av det.
Som seg hør og bør fikk jeg utdelt en aldeles lekker truse med tilhørende nattdrakt. Men jeg mener all erfaring er nyttig, så det var bare å dresse seg opp i siste pasient- mote.
I lang tid hadde jeg gledet meg til denne operasjonen og var utrolig takknemlig for å få profesjonell hjelp i forhold til livsstilsendring og vektnedgang. Så med friskt mot kledde jeg på meg trusa og nattdrakten. Jeg fikk også oppleve å være korridorpasient en liten stund før operasjonen. Og det rett i nærheten av vaktrommet til sykepleierne hvor det ved lunsjtider ség ut liflige dufter av varm mat. Selv om jeg var fastende og i tillegg hadde gått på en streng lavkaloridiett de siste ukene,så var jeg en glad, positiv og motivert pasient og drepte derfor ingen av sykepleierne som satt og koste seg med lunsjen.
For øvrig var jeg i god form og hadde til og med gått en lang tur i timesvis i ulendt terreng kvelden før. Nå lå jeg altså på korridoren i en sykehusseng i lekkert pasient- antrekk og hadde det riktig så fint med meg selv. Selv om det luktet både fest og basar inne på vaktrommet, så var jeg tilfreds med mitt antibiotikadrypp. " Ååå, det skal bli så spennende å bli operert!" Tenkte jeg og smilte fra øre til øre.
Omsider ble jeg trillet ned på operasjonsavdelingen. Det syntes jeg også var spennende! Jeg er sikkert merkelig, men jeg bare nøt det. Vanligvis er jeg vant til å jobbe på sykehus og ikke bli trillet rundt i en seng av en smilende sykepleier. Da jeg kom ned til operasjonsavdelingen ( pre-op.) møtte jeg så hyggelige sykepleiere at jeg kunne grått en skvett. De var oppmerksomme og omsorgssfulle. Men jeg smilte fortsatt fra øre til øre og hadde det riktig så bra. Jeg fikk væske intravenøst og det ble tatt vitale mål.
Så var tiden kommet til å bli trillet inn på operasjonssalen. Der møtte jeg også omsorgsfullt anestesipersonell som forklarte hva som skulle skje og som kom med tepper til meg fordi jeg frøs. Jeg følte meg så godt ivaretatt og komfortabel at jeg kunne likesågodt ligget på en solseng i sydligere strøk. Bortsett fra at jeg var kald da.
Det var en morsom opplevelse å få morfin intravenøst. Heldigvis lå jeg allerede på benken for det begynte å suse godt i hodet slik man kan merke etter et par glass vin. Om jeg ikke var rolig og avslappet fra før, så var jeg det garantert nå. Da jeg fikk morfin for andre gang begynte jeg nærmest å se stjerner, planeter, kirurgisk utstyr og grønne mennesker snurre rundt. Til slutt fikk jeg sovemiddelet og sloknet momentant.
Plutselig hørte jeg: " Operasjonen var vellykket!" Jeg glippet med øynene og så konturene av et grønt vesen som forsøkte å snakke til meg. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men det er sikkert like greit.
Etter operasjonen var jeg ikke særlig høy i hatten. Jeg hadde naturlig nok smerter i magen og var kvalm. Men tidlig opp av senga måtte man for å forebygge allslags ulumskheter slik som blodpropp, lungebetennelse, trykksår og jeg vet ikke hva. Eller egentlig så vet jeg hva, sykepleier som jeg er, men jeg orket ikke tenke på det. Men de hvitkledde fikk meg opp på toalettet uten resultat og sittende i en stol. Jeg visste knapt hvor jeg var, så sliten og trøtt var jeg.
Det jeg la merke til var at jeg hyppig ble spurt om hvor mye smerter jeg hadde fra 0- 10 ( NRS- skalaen). Jeg svarte som regel 6- 7 og etter smertestillende kom jeg ned på 3- 4. Smerte er hva pasienten sier at det er, så jeg opplevde det positivt at jeg ofte ble spurt om smerter og at jeg alltid fikk smertestillende da jeg spurte om det. Senere leste jeg i min elektroniske pasientjournal hva som hadde blitt skrevet om mitt sykehusopphold. Da stod det noe om at "pasienten sier hun har smerter selv om hun ikke gir uttrykk for det". Det var interessant å lese det og det fikk meg til å tenke på egne pasienter. Det trenger ikke å være slik at det er de pasientene som roper høyest og som klager sin arme nød som har det verst. Slik er det jo også hvis man kommer til et ulykkessted. Da kan det være at det er de pasientene som er helt stille og rolige som kan være de alvorligste tilfellene. Jeg for min del hadde det best da jeg lå helt rolig i senga og hvis jeg klarte å sove var det enda bedre.
Som sagt, det er viktig å komme seg opp av senga og jeg klarte såvidt å stavre meg avgårde med IV- stativet på slep. Men hjelpe meg, så slitsomt! Det føltes som jeg var på god vei opp til Galdhøpiggen. Vanligvis er jeg glad i å gå tur og kan gå i timesvis, mens denne gangen var det en bragd bare jeg klarte å komme meg til toalettet og tilbake til senga. I tillegg var jeg endel kvalm og kastet opp blod noen ganger. Pasienten i nabosenga ble min lille hjelpepleier og sprang avgårde med IV- stativet for å gi beskjed om at jeg kastet opp blod. Men med mitt kliniske blikk studerte jeg innholdet i pussbekkenet og vurderte det til at alvorlighetsgraden ikke var så stor. Det var ikke friskt, men koagulert. Det fikk jeg senere bekreftet av kirurgen, at det kunne skje etter slike operasjoner.
Et annet delikat problem som dukket opp var at jeg ikke klarte å tisse. Urinblæra streiket helt. Det var ikke knyt! Jeg satt lenge og vel, prøvde å puste rolig " inn gjennom nesen, ut gjennom munnen!", slappet av så godt jeg kunne i den grad det lot seg gjøre når hele kroppen var i ulage og selvfølgelig hadde jeg på rennende vann. Jeg fikk også Stesolid intravenøst slik at jeg kunne slappe av enda mer, men det var ikke tale om. Det var total-nekt fra alt som hadde med vannlatingen å gjøre. Det førte jo til at urinblæra måtte scannes jevnlig og jeg ble kateterisert et par ganger, første gang for en god mengde på 750 ml. Halvannet døgn etter klarte jeg endelig å få gang på tissingen på egen hånd.
Jeg var trøtt, jeg var kvalm, jeg kastet opp blod, jeg hadde smerter og jeg klarte ikke å tisse. Men jeg husker hvitkledde som spurte hvor vondt jeg hadde det og som ga meg smertestillende og kvalmestillende ved behov. Hyppig ble det målt blodtrykk, puls og temperatur. Helt i ørska midt på natta da jeg skulle få hjelp til å tømme blæra, håndhilste sykepleieren høflig på meg og presenterte seg selv før hun gjennomførte prosedyren. Da jeg var på mitt svakeste ble jeg ivaretatt av omsorgsfulle, oppmerksomme, kompetente og høflige helsearbeidere. Jeg vil skryte av mine "med-sykesøstre/brødre" som tok så godt vare på meg. Selv om jeg bare var en pasient i rekken av mange, så husker jeg hvordan jeg ble møtt og sett. Det er jeg evig takknemlig for.
