fbpx Livredd for døden? Hopp til hovedinnhold

Livredd for døden?

Hvorfor er vi så redd for døden, når den er den naturlige utgangen på livet?

For en tid tilbake hadde jeg undervisning for en svært engasjert gjeng som jobber i kommunehelsetjenesten.

Jeg skulle blant annet snakke om HLR minus, altså den avgjørelsen som sier at vi ikke skal begynne gjenopplivning av en pasient dersom hjertet slutter å slå.

Det var helt tydelig at dette var et tema som engasjerte mange, og det var mange som fortalte historier om hvor vanskelig det er å stå i en situasjon hvor en skal begynne gjenopplivning når det ikke kjennes riktig. Dette kan komme av pasientens alder, livskvalitet forut for hjertestansen eller pasientens utsikter til å komme seg igjen etter gjenopplivning.

Dersom avgjørelsen ikke er tatt av behandlende lege, skal det sterke indikasjoner til for ikke å starte gjenopplivning, og det er en kompleks og vanskelig vurdering som krever både faglig og menneskelig trygghet.

Riktig hjelp til riktig tid på riktig sted

Siden jeg er HLR-koordinator ved mitt sykehus, er jeg glødende opptatt av at vi skal redde liv og forsøke å få i gang hjerter som slutter å slå. Vi skal være forberedt, øve på og være tiltaksdyktige når dette skjer.

Vi har gode tall på vellykket resuscitering ved sykehuset, og jeg er stolt over å kunne si at vi har ca. 150 oppdaterte, meget dyktige HLR-instruktører ved sykehuset. Det øves jevnt og trutt overalt på huset, og vi har et levende miljø med engasjerte og dyktige ressurspersoner og instruktører i HLR. Akkurat slik det skal være!

Sannsynligheten for at en fra før av frisk person kan komme tilbake til et normalt liv etter vellykket resuscitering, er relativt høy.

Likevel må jeg si at noen ganger kjennes det helt feil at det startes opp gjenopplivning på et levd liv som er i ferd med å nå sin endestasjon …

LES: #Når er det nok?

Når jeg på AMK tar nødtelefonen fra et sted i distriktet og pårørende forteller om «Olga» på 97 år som har ligget i senga den siste tiden, som puster litt dårlig, er blek og ikke i form. DA hadde det vært fint å vite om Olgas helsetilstand fra før og hennes utsikter og ønsker for fremtiden.

Jeg tror nemlig mange eldre har helt klare tanker om hva de ønsker dersom en slik situasjon skulle oppstå, det er bare det at det er så fryktelig vanskelig å snakke om!

Det skjønner jeg veldig godt, for jeg er utrolig glad i eldre mennesker! De har ofte en visdom, ro og tilstedeværelse som en sjelden finner blant yngre, travlere mennesker. Jeg vil selvfølgelig ha mine nære hos meg så lenge som overhodet mulig, men nå er det ikke meg det handler om … Akkurat det kan det være litt vanskelig å huske på innimellom som pårørende.

Hun fikk dø med skoa på

Bildet viser en gammel og en ung hånd som holder hender

Jeg husker min mormor alltid sa at hun ville dø med skoa på! Jeg skjønte ikke hva hun mente med det, før hun plutselig døde av et thoracalt aortaaneurisme. Hun fikk det som hun ville, ikke som alle oss rundt henne ville. Hun må ha vært det varmeste, godeste mennesket som noen gang har gått i to sko – hele byens «tante Arna» – og helt forferdelig å miste! Men så er nå livet en gang sånn at det er der vi ender, alle sammen – på en eller annen måte.

Da kjennes det veldig godt å vite at hun faktisk fikk dø med skoa på, slik hun ville, når det først skulle skje.

Ta samtalen i fredstid med fastlegen

Jeg mener vi som helsepersonell må tørre å åpne opp for denne samtalen, i fredstid, før det verst tenkelige skjer. Da har vi i alle fall åpnet for muligheten til å si fra om hva vi ønsker når vår tid kommer. Da kan jeg kanskje konferere med ansvarlig lege og ende opp med å sende hjemmesykepleien hjem til Olga, for å lindre og støtte, samle familie og få en rolig avslutning på et langt levd liv – i stedet for at hun skal avslutte livet i et helikopter halvveis over fjorden, eller på intensiven etter uker med massiv behandling til ingen nytte.

DERSOM det var det Olga ville …

Et minefelt, men like fullt …

Jeg skjønner at dette er et komplekst og vanskelig tema, som har mange sider og mange fallgruver. Men jeg mener det er riktig at vi som helsepersonell må tørre å snakke om døden, som en helt naturlig del av livet, slik at vi i alle fall har åpnet for muligheten til å komme med sine ønsker som pasient. Det er fryktelig vanskelig å ta opp på egen hånd dersom selv helsepersonell vegrer seg for å snakke om det.

Å ta en avgjørelse om HLR minus er komplekst og vanskelig, og skal gjøres på medisinsk grunnlag av behandlende lege. Det er viktig! Men for å kunne ta en god avgjørelse er det nødvendig å vite hva hovedpersonen selv mener om saken, nemlig pasienten. Det finner man kun ut av gjennom å snakke om det, og det er ingen som noen gang har dødd raskere av å snakke om det …

Annonse
Annonse