Vær der når du er der

I dag var jeg på et foredrag om relasjoner, og foredragsholderen fortalte en historie om sin mor som lå på sykehjem, og som hver dag fikk besøk av en av pleierne, som tok henne i hånda og så henne inn i øynene en liten stund, 2 minutter – hver dag.

Pleieren snakket dårlig norsk, men benyttet seg av et annet verktøy enn språket, nemlig mellommenneskelighet. Denne nærheten mellom mennesker, som ligger helt naturlig forankret i oss alle, og som oppstår helt uanstrengt, bare vi tar oss tid til det og åpner opp for det.

Jeg kom til å tenke på hvilke tilbakemeldinger mine pasienter har gitt meg opp gjennom årene … Jeg har jobbet på sykehus siden jeg ble ferdig utdannet sykepleier for 17 år siden. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av faget og liker å utforske nye felt og utdanne meg videre fra tid til annen. Dette gir meg en faglig forankring som gjør det lettere for meg å være til stedehos pasientene når jeg er sammen med dem.

Og når jeg tenker meg om, er det som regel denne tilstedeværelsen som pasientene har kommentert på, eller takket meg for. Det forteller meg at det å bli sett, hørt, anerkjent og ivaretatt er så viktig for oss mennesker, og spesielt når vi er i en sårbar situasjon, som for eksempel når man blir lagt inn på sykehus.

«Jeg rekker det bare ikke!»

Jeg kan ta meg i det selv, at jeg ofte sier: «Jeg skulle så gjerne ha tatt meg tid til å snakke litt mer eller bare være hos pasienten mer, men jeg rekker det bare ikke.»

Hvem er det egentlig som bestemmer hva jeg rekker og ikke rekker? Jo, det er meg det! Jeg er jo fagpersonen i mitt yrke, og jeg skal vurdere om jeg rekker å ta pasienten i hånda i 2 minutter eller ikke.

Nå tror jeg ikke alle pasienter trenger å bli holdt i hånden i 2 minutter, eller kanskje engang ønsker det … men mange av de pasientene jeg har, er engstelige og nervøse når de kommer inn på sykehuset – da er det god behandling å bruke 2 minutter på å ta pasientenes hånd, informere om hva vi tenker, hva som skal skje videre de neste timene, og betrygge om at vi nå gjør alt vi kan for å finne ut hva som er galt, slik at vi kan gjøre det vi kan for å hjelpe.

DET er god sykepleie, DET er tidsbesparende – fordi hos en rolig pasient kan de viktige symptomene vises tydeligere, de ringer ikke på bare for å vite at vi er der, de finner ikke på ting bare for å se oss litt, og de føler seg trygge nok til å si fra om endringer som er viktige for anamnesen og for utredningen videre. DET er å bygge gode relasjoner og tillit mellom helsepersonell og pasient, og DET er effektivt og tidsbesparende på sikt!

Å spare seg til fant …

Jeg har hørt uttrykket «å spare seg til fant» – og det passer godt for den retningen vi ser ut til å ha beveget oss i den siste tiden når det gjelder pasientbehandling på sykehus. Flere pasienter per sykepleier, flere innleggelser, raskere utskrivninger, og effektivisering i alle hjørner.

Greit nok! Effektivisering er en nødvendig del av veien videre om vi skal klare å håndtere den bølgen av pasienter som kommer i tiden framover. Men vi må ikke miste gangsynet fullstendig.

Og vi må ikke miste faget vårt! En god del av faget vårt handler om å ivareta pasienten, ikke bare fysisk inne på rommet, eller ved å ta alle prøver og vitale parametre – men også ved å skape trygghet og tillit, slik at pasienten føler seg ivaretatt, og vi har et best mulig utgangspunkt til å finne ut hva som feiler pasienten.

Jeg kan merke så godt på pasientene når jeg tar meg tid til å berolige dem, og når jeg ikke gjør det. Noen ganger har jeg det så travelt at jeg glemmer det – og det blir som en snøball som vokser seg større for hver pasient jeg har, og jeg kjenner meg mer overveldet og overarbeidet for hver runde.

Og så kan jeg komme på det, ta meg de 2 minuttene det tar, og kjenne at det hele roer seg igjen – at jeg har gjort en god jobb med denne pasienten iallfall, og det kjennes som om snøballen stopper.

Effektiviseringstiltak som gjør godt

Jeg tror vi sykepleiere, spesielt i dag, må være bevisst hvilken rolle og jobb vi egentlig har – hvor viktig den er for den enkelte pasient – og gjøre den! Ikke gå på akkord med faget vårt, selv om vi har det travelt.

Vi trenger ikke sitte og snakke i evigheter, men ta pasienten i hånda, møt blikket og kort oppsummere hvor vi er, og hvor vi skal. Dette er en god investering og et effektiviseringstiltak som kjennes givende – både for pasient og sykepleier.