Noen sier etikk er kjedelig

Jeg hadde en gøyal opplevelse da jeg handlet mat forrige dagen – en liten test på konsekvensetisk tenkning.

Den unge mannen bak disken tok en ekstra titt på meg da jeg spurte om han kunne garantere at kyllingen ikke var tørr; det hadde den vært sist gang jeg handlet. Den var ganske godt grillet, kunne det se ut som.

Nei, ingen garantier, vi må ha ekstra sterk varme på, slik at det går hurtig nok til at vi har nok til alle, ble jeg fortalt. Siden det ikke var kø langs disken, hadde jeg lyst til å fortsette samtalen. Den unge mannen likeså.

– Men du kan jo risikere at kundene ikke vil kjøpe tørr kylling, prøvde jeg meg på.

– Det hadde vært supert for meg (!), kvitterte den unge mannen og fortsatte: – Da trenger jeg ikke steke kylling; en oppgave mindre. Herlig!

– Men hva så om kundene blir mer og mer misfornøyde og velger å gå et annet sted for å handle? Han ble litt mer usikker nå. – Kanskje har du ingen jobb uten kunder?

– Hm, ja sannelig, det har jeg ikke tenkt på.

Når jeg nå kommer inn på den samme butikken igjen og den unge mannen står bak disken, tar han tommelen opp og smiler.

Tv-serien Greyzone har vært sendt i hele sommer. Den er full av etiske dilemmaer, ikke minst for hovedpersonen selv, som må samarbeide med terrorister for å redde sin sønn.

– Så du Greyzone forrige uke, spurte jeg en venn, mens vi jogget lett i lysløypa på Dømmesmoen i Grimstad i sommer. Hun er en av dem som synes det er vanskelig å identifisere etikk i praksis; jussen og det strafferettslige er det enklere med.

– Ja, spennende, sier hun.

– Husker du da politiet måtte ta det grusomme valget om hvem som skulle bli skutt? De overvåket situasjonen, men valgte å ikke gripe inn fordi det kunne få store konsekvenser for noen andre. Husker du de grusomme sekundene hvor de måtte ta det valget?

Det er etikk: Hvordan prioriterer vi i akutte situasjoner.

Etikk er spennende. Etikk omhandler alt.

Noe i etikken som er virkelig vanskelig, og utrolig viktig, er krenkelser. Vi har nok alle krenket noen, og vi er garantert også selv blitt krenket. Krenkelser handler om etikk i høyeste grad.

Arne Johan Vetlesen sier at det som førte ham inn i etikken, var opplevelsen av krenkelse. Han skriver i boken Hva er etikk at krenkelse er en fellesbetegnelse for en persons opplevelse av å være gjenstand for urett: å utsettes for noen en ikke burde.

Det handler om ydmykelse, om at ens verd misaktes i stedet for å anerkjennes, slik at selvfølelsen trues.

Det har også noe å gjøre med rettferdighet. Tenk på barn, hvordan de reagerer hvis de opplever at noen har fordeler de selv mener de burde ha. Rettferdighetssansen ligger dypt i oss fra barnsben av.

Det får meg til å tenke på alle mobbesaker og varslersaker vi ukentlig kan lese om i aviser. Uten å ta stilling til aktuelle situasjoner – fordi det rett og slett ikke er min sak, og fordi jeg heller ikke har kunnskap nok – legger jeg i alle fall merke til prosessene som foregår, og som behørig blir omtalt i avisene.

Mange blir møtt med «faktaundersøkelser». Det er ikke helt enkelt å legge inn krenkelser som kategori. Mange blir møtt med at «de er så vanskelige», og at «de er så spesielle».

Enkelte sier at «noen blir krenket for alt». Da tar vi ikke hensyn til følelsenes rolle (verken hos oss selv eller hos andre) i å oppdage det som er moralsk viktig. Etikk er altså ikke bare teorier, kodekser, lover og regler, det er så mye mer.

Jo mer oppmerksomme vi er på hverdagslige hendelser, desto mer vil vi oppdage at etikken står på spill, enten når vi står ved disken i et supermarked og skal kjøpe kylling, ser en spennende tv-serie eller er i møte med et annet menneske.

Er vi åpne, kan vi oppdage spennende «reiser» i etikkens verden. Jeg fatter ikke at noen synes etikk er kjedelig!