Sorgens kapittel … <3

Blogg

Sydney Banks sa en gang: «Hvis det eneste mennesket lærte, var å ikke være redd for sin egen opplevelse, ville det alene endre verden.»

Akkurat nå opplever jeg sorg, og det er så vondt at det må dele seg opp i mindre bølger som kommer over meg, igjen og igjen. Som om det er for vondt å ta inn på en gang, så jeg får det servert i porsjoner.

Og da kom jeg til å tenke på det jeg ofte forteller folk når jeg holder foredrag om livsglede: Det er ikke skummelt å føle! Hvis vi ikke motsetter oss følelsen i øyeblikket, uansett hvordan den er, men lar den få passere i sitt tempo, vil det alltid komme en ny følelse, en annen følelse – som kanskje ikke er så forbannet vond som den forrige.

Bildet er svart-hvitt og viser mange telys som holder på å brenne ut

Emosjonelt immunsystem

Jeg tror vi mennesker har et emosjonelt immunforsvar, som fungerer like perfekt som vårt fysiske. Når vi får en skade, et kutt i fingeren, begynner kroppens immunforsvar å jobbe, drepe bakterier som ikke hører hjemme innenfor hudens beskyttende lag. Kroppen stopper blødningen selv, om kuttet ikke er for dypt. Den lager jammen en skorpe over såret for å beskytte det, mens det får gro og ny hud lages av kroppen selv.

Det hele er ganske fantastisk når man tenker på det. Alt dette ordner kroppen opp i selv, helt uten vår innblanding, hvis vi stoler på den og lar den gjøre det.

På samme måte tror jeg vi har et emosjonelt immunsystem, som hjelper oss med å komme gjennom vonde følelser, hvis vi bare lar de komme og ikke prøver å styre de eller ha for mye kontroll over de. 

Vi er rett og slett designet til å komme oss gjennom vanskelige ting!

Det å akseptere å ha de følelsene vi har i øyeblikket, virker å ha en beroligende effekt på det hele – da kan vi på en måte begynne der og gå videre …

Da jeg gikk på sykepleien, leste jeg om sorgens faser. Det gir mening når man skal prøve å hjelpe og møte folk der de er. Likevel har jeg begynt å se også et annet mønster av faser når man går gjennom noe vanskelig. 

  • Den første fasen – hendelsesfasen – hvor det som hender, det hender – hvor man på en måte bare stopper opp og reagerer, eller ikke reagerer, og bare prøver å begripe og ta inn det som har skjedd. 

  • Den neste fasen er den personlige fasen, hvor man tar sorgen veldig personlig. Med det mener jeg at vi tillegger hendelsen våre egne personlige tanker og hvilken effekt dette får på oss, personlig. De følelsene vi selv har for den vi sørger over.

  • Den tredje og siste fasen kaller jeg perspektivfasen. Når vi etter hvert gjenvinner perspektivet og klarer å se mer enn det som er personlig og nært hos oss selv. Dette skjer naturlig, når vi er klar for det. Vi kan ikke påskynde det med viljen vår.

Dersom vi klarer å gå gjennom disse fasene med en aksept av det som er, og det som dukker opp i oss underveis, tror jeg vi best mulig kan komme oss gjennom sorgen, selv om det kanskje aldri vil slutte å gjøre vondt når vi tenker på det. Men da er det også bare det som skjer, at det gjør vondt å tenke på det – fordi vi savner – og det er den naturligste ting i verden! 

Dersom vi går rundt og beskytter oss fra å være glad i noen fordi vi er redd for å bli såret. Eller om vi lar være å ta sjanser fordi vi er redd for ikke å lykkes. Eller om vi holder fast ved gamle konsepter fordi vi er redd for å se i en ny retning. Ja, da er det frykten som har oss, og ikke vi som har frykten. 

Dersom frykten for sorgen har oss, vil vi kunne sitte fast i det som er vondt, mye lenger enn vi har godt av. 

Så igjen: Hvis det eneste vi mennesker lærer, er å ikke være redd for våre egne følelser, vil det alene kunne endre hele vår verden. 

Det har i alle fall endret min verden.