Taler de ME-sykes sak

Anmeldelse:Det er en provosert og engasjert forfatter vi møter i denne boken. Fysioterapeut og journalist Jørgen Jelstad tar hardt i, og han fatter seg ikke i korthet i sin kamp for at ME/CFS (kronisk utmattelsessyndrom) skal bli en mer anerkjent diagnose.

Han mener sykdommen er framkalt av virus. Medisinere med et mer sammensatt syn enn forfatteren får det glatte lag. Her er det ikke snakk om at psyke og soma kan henge sammen. Utgangspunktet for boken er hans egen ME-syke mor, så det er sterke følelser i sving.

Jelstads hovedanliggende er å dokumentere at kronisk utmattelsessyndrom er et resultat av ulike infeksjoner, ikke minst herpes – og kyssesykeviruset. En generell feilfunksjon i immunsystemet tillegges stor vekt. Her gjør han en grundig jobb, og kildene er ikke få. Den høye temperaturen i debatten innen forskningsmiljøer som har ulikt syn på sykdommen får han framstilt godt. Det er mye å lære for en som selv ikke er noen ekspert.

Jelstad har tatt stilling og er svært tydelig, på grensen til å virke skråsikker. Men han har gjort et møysommelig forarbeid over år, så det er grunn til å vise stor grad av ydmykhet. Vi får store mengder konkret informasjon om nyere forskning. Han beskriver også sykehistorier. De er mer emosjonelle i formen, noe som gir en fin balanse. Og slurv finnes ikke i boken. Den er preget av grundighet hele veien. Vi trenger engasjerte mennesker som Jelstad som er villige til å påta seg jobben med å skrive en bok som dette.

I etterordet settes de årelange lidelsene ME medfører opp mot lidelsesfulle, men mer kortvarige dødsleier, begrunnet med at døende blir behandlet med større verdighet. Denne sammenlikningen, ja, i det hele tatt å sette pasientgrupper opp mot hverandre, finner jeg utidig.

Boken kan også – med noe uvilje – oppleves å stigmatisere psykiatriske diagnoser. Det er i alle fall ifølge forfatteren ingen ME-pasienter som er rammet av noe slikt. Ellers er det nok å ta av når det gjelder helter og antihelter i det medisinske fagmiljøet, både nasjonalt og internasjonalt.

Denne boken kunne nok nådd flere i en forenklet utgave. Den blir vel langdrøy og detaljorientert, og passer best for spesielt interesserte. Jeg overdriver ikke når jeg hevder at diagnosen ME/ CFS nevnes i gjennomsnitt 12–13 ganger på hver side. Det vekker ikke en lesers årvåkenhet gjennom over 300 sider. Jeg hadde forventet en noe større variasjon i språket fra en journalist. Men at ME-syke her har fått sin talsmann er hevet over tvil.