Møter mellom mennesker

Anmeldelse:Per Petterson har en helt egen evne til å skildre møter mellom mennesker. Det kan være møter mellom venner, mellom foreldre og barn eller møter med dama bak kassa i kafeen. Små eller store, korte eller langvarige, disse møtene betyr noe. De kan få livslang betydning. I Jeg nekterblir jeg igjen tatt med under huden på en rekke personer.

De to bestevennene Tommy og Jim vokser opp på det lille tettstedet Mørk på begynnelsen av 1970-tallet. Jim bor alene med sin kristne mor og har ingen kjent far. Tommy bor sammen med en voldelig far og tre yngre søsken, moren har stukket av. 35 år seinere møtes Tommy og Jim tilfeldig på ei bru der Jim står og fisker, med utslitt jakke og frynsete nerver. Tommy har slått seg opp og blitt steinrik, Jim er på randen av forfall. Hvordan ble det slik?

Petterson beskriver menneskelivet, det skjøre og vare livet der tilfeldighetene spiller større rolle enn vi liker å tenke på. Språket glir av gårde i en blanding av lange, vakre setninger. Dialoger og skildringer av både landskap, bygninger og mennesker, til sammen danner et bilde for leseren. Et bilde så tydelig, gripende og engasjerende at det driver deg videre inn i dette universet, som i all sin enkelhet er tettpakket og stint av dramatikk og nerve.

Fortellerperspektivet skifter ofte, og Petterson veksler stadig mellom fortid og nåtid. Alt faller like naturlig, like enkelt som det er genialt, og det mener jeg gjør boken til en stor leseropplevelse, denne nesten frekke måten å bruke språket på. Som å skrive spørresetninger uten spørsmålstegn bak, som om personen som spør bare konstaterer, eller egentlig ikke bryr seg om svaret.

Petterson vever et nett der alle de små møtene, som egentlig er store, sammen danner en forståelse, en aksept for at ting blir som de blir. Selv barnevern og psykiatri anno 1970 får sine små betraktninger, men det er ikke en sentimental bok. Det er en oppløftende og dypt menneskelig bok, med humoristiske glimt som sier at det så lenge det er liv, er det håp.