Intimt møte med levd liv

Det ligger mye poetisk potensial i sykepleierhverdagen, og å lese Arne Hugo Stølans bok er som å gå fra rom til rom i et sykehjem. Hver tekst gir et intimt møte med levd liv og tematiserer den eksistensielle trusselen pasientlivet bærer. Synsvinkelen er pleierens, men det er pasientens verden som fyller tekstene.
I hvert dikt møter vi en hun eller han under en overskrift i parentes som angir et tema. Noen av tekstene er så fortellende at de ville ha fungert som prosa om vi byttet ut verselinjer med normal tegnsetting. Kanskje opplever han stoffet han har valgt som så poetisk ladet at han bare trenger å vende leserens blikk mot det for å lage poesi? Og kanskje er det det, men det er liten tvil om at de tekstene som gjør boka leseverdig er de der språket løsriver seg fra det fortellende. Eksperimentelt blir det aldri, men han har sans for timing og tankevekkende paradokser. I tekster som (hjertepasient), der hun er en døende kvinne som holdes i livet av pacemakerens metronomiske usvikeligehet, hever han seg over fortellingen og når det innsiktsnivået bare poesi rekker. Jeg ville gjerne sett mer av det. 
Situasjonene han skildrer er velkjente for de fleste som har trådd noen sykehusgulv. Som vi kan forvente møter vi demente, sorgrammete og døende, og han skildrer disse møtene med innsikt, empati og varme. Men tidvis evner han også å overraske og lar oss se situasjonene i nytt lys. Som kvinnen som står halvnaken i sykehuskorridoren med en framfallen livmor hengende mellom lårene under tittelen (frigjort): endelig/kan hun si/at hun ikke bryr seg mer/at hun kommer/som hun er.
Kanskje er det poetens privilegium å la det overordnete stå usagt, men når boken ebber ut i en stemningsfull nattevaktscene, blir jeg sittende igjen med et savn etter noe som kunne brutt med strukturen og strukket opp en horisont over alle enkeltskjebnene.