Underholdende om egen angst

Min angst er skrevet av den angstherjete, men utad vellykkete sjefredaktøren for aktualitetsmagasinet The Atlantic, Scott Stossel. Det er en stor personlig og intellektuell bragd å skrive så morsomt om et så alvorlig tema. Boken inneholder en gjennomgang av den enorme mengden faglitteratur forfatteren har lest om lidelsen han selv har, og det er hans egne anekdoter som gjør det så underholdende.

Filosofers syn på saken, fra Hippokrates til Spinoza, er med, og Stossel spør seg om sistnevntes påståtte sinnsro skrev seg fra filosofien hans eller fra biologien. Den evige problemstillingen arv/miljø blir grundig drøftet på både generelt og personlig grunnlag. Forskjellen på psykodynamisk og kognitiv tenkning satt inn i en filosofisk sammenheng gir givende lesning, og det er ingen bombastiske enten/eller-konklusjoner her.

Selv har forfatteren prøvd ut de fleste cocktailer av angstdempende medi-

kamenter gjennom årtier, og han gir en utførlig oppskrift på egen dosering av diazepam/alkohol for å dempe prestasjonsangst, og han forklarer virkningsmekanismen plausibelt nok. Skrivingen er motivert av ønsket om å forstå angstlidelsene og å finne en lindring for dem, eller kanskje bli befridd fra dem. Det vektlegges dog at moderat angst også har en funksjon, og at begrunnet frykt er en overlevelsesmekanisme. Eller som Freud siteres: Frykt er sunt. Angst er ikke det.

Delene om legemidler er viet stor plass, og leseren får en grundig historisk gjennomgang. Stossel later til å kunne sin biokjemi til fingerspissene. Også hans nevrologikunnskaper er egnet til å imponere. Trolig kunne vår mann vunnet en diskusjon om lege-

midler mot angst overfor mang en allmennlege. En kostelig anekdote er beskrivelsen av hvordan diagnosene panikkangst og generell angstlidelse oppstod. David Sheehan, som jobbet i arbeidsgruppen for DSM–III, minnes hvordan arbeidsgruppen spiste middag på Manhattan på 1970-tallet. Mens vinen fløt snakket komitémedlemmene om hvordan Donald Kleins forskning viste at imipramin blokkerte angstanfall. Dette syntes å utgjøre farmakologisk belegg for en panikklidelse som var forskjellig fra andre typer. Panikklidelsen var født. Og mens stadig mer vin kom på bordet, begynte psykiaterne å snakke om en kollega som ikke led av panikkanfall, men var generelt engstelig. Hva med generalisert angstlidelse? Slik skal to nye diagnoser ha blitt skapt under en fuktig middag, for så å bli inkludert i DSM med et ganske vilkårlig sett kriterier.

Det er mye trøst i at forfatteren har kommet så langt og klart seg så godt som han har. Min kamp kunne like gjerne vært bokens tittel.