fbpx Solid og innsiktsfullt ­ om norsk rettspsykiatri Hopp til hovedinnhold

Solid og innsiktsfullt ­ om norsk rettspsykiatri

Bokfakta

Boktittel: Retts­psykiatriske beretninger
Forfatter: Pål Grøndahl 0g Ulf Stridbeck (red.)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag, 2016
Sidetall: 410
ISBN: 978-82-05-48459-7

Det er en nødvendig og høyst leseverdig bok leseren her kan ta fatt på. Vi får en oversiktlig gjennomgang av styrke og svakheter ved norsk rettspsykiatri. Psykologspesialist og forsker Pål Grøndahl og professor Ulf Stridbeck ved det juridiske fakultet, UiO, har redigert hele 22 bidrag. Samtlige virker­ så trygge på sin faglige integritet at det aldri blir nødvendig å ty til et oppstyltet akademisk språk. For meg oppklarte boken mange spørsmål rundt rettspsykiatriske avgjørelser.

Grøndahl hevder at man må være­ både tålmodig og glad i å lese for å ­påta seg rettspsykiatriske oppdrag. Det kan være vedlagt journalut­skrifter på hundre­vis av sider som sjelden er en stor faglig eller litterær opplevelse.­ Rettsoppnevnte sakkyndige verken kan eller skal snu kappen etter vinden i sine vurderinger. Dette begrunnes godt, til tross for undersøkelser som viser at man ikke skal kimse av sunt bondevett. Flere av undersøkelsene viser nokså nedslående resultater, der faggruppene skårer marginalt bedre enn gjennomsnittet av den norske­ befolkning. I kapittel 8 ­vises det til et konkret eksempel der det faktisk er grasrota som er på linje med forskningen.

Mest fengende under lesningen var for meg eksempler fra virkeligheten og den rettspsykiatriske drøfting i etter­kant. Det gjelder blant annet Paulhus­-saken som pågikk i en årrekke under­ første halvdel av 1900-­tallet. Et hjerte­skjærende justismord som ­trekkes frem til skrekk og advarsel.

Et eksempel i motsatt ytterkant vil mange lesere av den eldre garde personlig huske, nemlig Hollekim-saken­ fra 60-tallet som gjorde salige Alf Nordhus landskjent. Hollekim ble frikjent for mord mot sin vilje etter å ha tilstått. I ettertid ble Nordhus en ettertraktet forsvarer for drapstiltalte.

Norge er det eneste land som har tviholdt på det medisinske prinsipp fremfor det psykologiske. Sistnevnte fordrer at det må være en sammenheng mellom bevissthetsforstyrrelsen­ og den straffbare gjerningen. Vi får en god oversikt over hvorfor og hvordan det medisinske prinsipp ble innført, og hvorfor mange fagfolk – også blant jurister – ønsker å beholde det. I siste del av boken får rettens ulike aktører uttale seg om rettspsykiatriske vurderinger. Her er det representantene for forsvaret og tiltalte selv som gir det klart strengeste skussmål.

Psykiater Bjørn Gunby – den opplagte nestor i norsk rettspsykiatri – får som det seg hør og bør det avsluttende kapittel. Her får vi innsyn i hans selvopplevde historikk innen feltet. Og den førstehåndskilden tror jeg ingen leser ville vært foruten. Vi har å gjøre med en bok til å bli klokere av.

 

Annonse
Annonse