En aldrende jordmors indre liv

Hva får en mann i trettiårene til å skrive en roman om en enslig, eldre, introvert jordmor med lesbiske tilbøyligheter? Birger Emanuelsen har ikke gjort det lett for seg selv når han har valgt at det er akkurat Annas historie han skal fortelle, men i vår post-knausgårdske æra er det forfriskende at noen våger å skrive fiksjon så langt fra sin egen person og miljø. Langt på vei er det et vellykket prosjekt.

Anna Bergseng er på jobb når en person med forbindelser til en vanskelig fortid ramler inn døra på avdelingen. Hun mister fatningen og en potensielt farlig situasjon oppstår og skaper ettervirkninger som truer hennes stilling på den nedleggingstruede fødeavdelingen. Brokker fra fortiden rulles opp parallelt med at nåtidens eget drama spiller seg ut.

Jeg synes alltid det er en fryd å lese bøker der vi får krype på innsiden av hodet til dem som ellers ikke ytrer seg så mye. Emanuelsen treffer den eldre kvinnens språkstil godt, gjør interessante observasjoner av de yngre generasjonene og tiden vi lever i gjennom den eldres utenforskap. Tidvis blir språket allikevel noe stivt og vil ikke riktig slippe papiret, som når Anna prater med et fotografi av sin avdøde mann – jeg tror bare ikke helt på det. Men ettersom handlingen intensiveres flyter også språket bedre og mer levende.

Forfatteren har gjort researchen sin og lager et troverdig sykehusmiljø riktignok med noen små glipper. Når en hjelpepleier er tillitsvalgt for en jordmor og en kommende pappa besvimer uten å bli lagt i sjokkleie og lugger det litt for sykepleierleseren.

Annas liv som barnløs enke med et uforløst lesbisk kjærlighetsliv kunne lett ha blitt fortalt som en trist tilværelse, men Emanuelsen er en fordomsfri og respektfull forteller og lar hennes relasjoner og yrkesliv få stå fram som verdifulle og tilfredsstillende. Med Annas fortelling får han sagt mye klokt og viktig om både livet og kjærligheten.