Suicidalitet fra innsiden

Går det an å beskrive et nøye planlagt selvmord som får leseren til å humre, uten selv å være morbid? Ja, Guro Skottene får det til.

25 år gamle Line blir til tross for grundigheten reddet i siste liten. Det bærer av sted til intensiven og videre til lukket akuttavdeling. Her inngår Line en pakt med seg selv: Er livet ikke til å holde ut etter ett år, skal selvdrapet gjennomføres. Materielt er alt på stell i livet hennes, og jeg-personen har en varm familie og uvurderlige venner. Likevel kan man aldri vurdere et menneske i en dyp depresjon som «heldig».

De ansatte på akuttpsykiatrisk var eksperter på fraser, skriver hun. Jeg gir henne rett i det, selv om frasene sjelden er tatt ut av løse luften.

Etter en tid flyttes hun til en intermediæravdeling. Her beskriver hun presist hvordan alt foregår i ring. Det mangler ikke på provoserende faktorer. Mange opplever vektøkning som følge av medisinering, og får kostholdsveiledning. Like fullt er det nærmest ubegrenset tilgang på nystekte boller og vafler.

Selv om fortelleren holder en galgenhumoristisk tone, måtte jeg stadig ta pauser. Det koster å følge et menneske gjennom ytterste mørke.

Med i ettårspakten inngår at hun skal ha prøvd alt. Også ECT. Hun får tolv behandlinger med vekslende resultat. Redd er hun aldri. Ingen nyter sekundene før narkosen slår inn mer enn suicidale. Det som hjelper aller mest, er på forunderlig vis bekjentskapet med maleren Vincent van Gogh.

Sjelden har jeg blitt dratt så på innsiden av suicidalitet som gjennom lesningen av denne boken. Hjelpernes tidvise hjelpeløshet beskrives med overbærende varme, selve systemets svakheter blir slått hardere ned på. Ettårspakten skal jeg ikke røpe mer om, men oppfordrer på det sterkeste til å sette boken på pensumlisten til alle helserelaterte utdanninger. Dessverre var den dårlig innbundet og ramlet fra hverandre under lesningen.