Refleksjoner fra rullestolen

Jan Grue er født med en muskelsykdom som gir feilstillinger, vekstforstyrrelse og gangvansker. Ingen trodde han kom til å bli så veldig gammel. Nå er han far, ektemann, forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Hans historie er en på tross-av-historie, men dette er ikke en sånn bok. Grue har blikket festet på noe større enn sin egen historie og har levert en viktig tekst alle vi som er i berøring med mennesker med funksjonsnedsettelse vil bli klokere av å lese.

Forlaget har valgt å kalle boka en levnetsbeskrivelse. Det justerte mine forventninger ned, men ikke la dere lure; Grue har langt mer å by på enn selvbiografisk nedtegnelse. Alle hans nære og til tider svært utleverende fortellinger fra livet som funksjonshemmet om barndom, pubertetsproblemer, trassig reisevirksomhet, kjærlighetsliv og komplisert familielogistikk tjener en større hensikt. Han byr raust på sin egen historie og bruker den som materiale for tenkning. Hans refleksjoner over eget liv går i dialog med tekster fra hans egen lange journal, andre funksjonshemmede tenkeres tekster og sitater blant annet fra Erving Goffmans strålende bok Stigma. Fra denne dialogen oppstår en solid og uhyre interessant refleksjon om utenforskap og det å leve i en kropp samfunnet vårt ikke er tilpasset for. Dette er essaykunst på høyt nivå.

Stilistisk er boken ganske særpreget. Ti år har Grue brukt på å skrive disse 166 sidene. Det bærer den preg av; den er svært godt gjennomarbeidet og elegant strukturert. Dette er en tekst som har blitt stelt godt med og som har fått tid til å modne. Han porsjonerer informasjonen kresent og krever oppmerksomhet fra leseren. Boken er fri for overskrifter og kapittelinndelinger. Bare et par linjeskift og en stjerne innimellom deler teksten inn i mindre enheter. Jeg føres elegant fra det ene temaet til det andre nesten uten å merke skiftene. Overgangene er elegante og gir driv og variasjon i teksten.

Jeg har tidligere opplevd Grues skjønnlitterære arbeider som smarte og flinke, men ikke egentlig berørende. Ordene har liksom aldri helt sluppet papiret. Her faller derimot alt på plass for ham. Han fører et kresent og avansert språk, men er alltid nær og tilstedeværende i sin egen tekst, aldri pretensiøs eller uforståelig. Det er intelligent og dyktig utført, men også følsomt og bevegende. Han har funnet en dikterstemme som fritt beveger seg fra gresk mytologi til amerikanske superheltserier. Men unntak av et ensomt firelinjers dikt som litt uheldig vipper mot det sentimentale, gir de poetiske utskeielsene luft og nerve i teksten.

Grues bok er et resultat av livslang grubling og lesning – sånne bøker er det en gave å få lese. Måtte den bli tatt godt imot!

Les portrett med Grue her:Tar Helse-Norge i skole