Forsvinner i filosofien

I motsetning til de fleste andre bøker ført i pennen av pårørende, er ikke denne fortelleren egentlig spesielt nær sin mor eller heller særlig tett involvert i omsorgen. Men han er enebarn og blir sånn sett overgitt et ansvar han kjenner seg forpliktet til uten å egentlig ønske å ha. Dette et interessant utgangspunkt. Her er det ingen opprørt kamp mot systemet, men heller en stille observasjon og analyse av hvordan samfunnet gradvis tar mer og mer over livet hennes ettersom hun selv lenger ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Han er en pårørende som spør lite, ikke krever noe og heller ikke får mer informasjon av noen enn det helt nødvendige.

Unholt er en intellektuell som går krisen det er å se sin mor gå i oppløsning, analytisk i møte. Han observerer henne og henter inn filosofi, litteratur og historisk kontekst for å forstå hvem hun er og hva som skjer med henne og relasjonen deres. Det kunne egentlig vært veldig interessant, men det er som om han får litt overtenning, og hangen til teoretisering får overtaket på ham. Bokprosjektet sklir ut av rammene og mister retningen. Hver minste assosiasjon kan bringe ham ut på en utlegning om en tenker eller en teoretisk problemstilling som ikke alltid har noen åpenbar relevans for fortellingen om moren, som jo er det forlaget har gitt meg forventninger om at boka skal handle om.

Det hagler med navn på forfattere og filosofer, men det er langt mellom aha-opplevelsene. Min interesse for de analytiske partiene avtar også fordi han ikke bygger opp noen autoritet på områdene han drøfter. Han skriver for eksempel kritisk om både hjerneforskning og sykepleievitenskap, uten å engang forsøke å gi inntrykk av at dette er noe han har satt seg inn i, men bare ved gå rett inn i klassiske vitenskapsteoretiske innsigelser. Lange tirader om hipsteren på nabobordet på kneipa og refleksjoner over Kuhns vitenskapskritikk mens han tisser, får meg også til å lure på hvorfor forlaget mener jeg skal lese dette. I en del av disse partiene er språket også oppstyltet, tungt og tidvis upresist.

Men når jeg rastløst leser meg gjennom kneipefiloseringen er det også fordi jeg gleder meg til å lese mer om møtene med moren – for her er det mye leseverdig. Han skriver ærlig og utfordrende om hvordan rollene deres endrer seg, hvordan samværet blir vanskelig og tømmes for mening ettersom hun blir dårligere. Han har et godt blikk for å skildre de små hendelsene som forteller så mye om hvem hun er blitt, som når han ser at hun ikke lenger er i stand til å rulle seg en sigarett, og når han forstår at hun ikke egentlig kjenner ham igjen lenger, men bare spiller med. Hans skildring av hvordan han nærmest dytter moren inn på sykehjemsavdelingen når hun skal legges inn, er også sterk lesning. Han må sette alle idealer til side og delta i tvangen, fordi hun som en gang var hans omsorgsperson, er blitt et praktisk problem som må løses.

Noen av bokas høydepunkter opplever jeg når han skildrer og reflekterer over hvordan moren som autonomt vesen stadig taper terreng og samfunnet tar over mer og mer av rammene for livet hennes. Hans ideal om frihet og menneskeverd utfordres, men han ser også at vi har skapt et samfunn der det ikke kan være på en annen måte. Om han skal kunne leve et liv han ønsker å ha, må han overlate henne til institusjonen, selv om hun aldri ville gjort det samme mot ham. Jeg liker også at han anerkjenner hennes protester mot å bli stelt som hennes siste rest av vilje og menneskeverd. Noe positivt på en måte, selv om det jo bare skaper problemer.

Høyst leseverdige partier til tross, som i tittelen, forsvinner også moren i teksten. Ikke i sykdommen som han skildrer sterkt og godt, men i strømmen av filosofer og teorier om smått og stort.