Sykepleiernes tyngste år sett fra innsiden
Denne boka om helsevesenets møte med koronapandemien kan og bør leses av alle.
Denne boka om helsevesenets møte med koronapandemien kan og bør leses av alle.
Bokfakta
Sykepleiere har sluttet å bruke sandaler på jobb. I sykehuset trenger du joggesko, for det er nemlig det eneste som duger når vi må løpe gjennom korridorer fra pasient til pasient. Det skriver Liv Bjørnhaug Johansen i boka «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet», som kom ut i slutten av februar. Boka handler om hvordan det er å være sykepleier under koronapandemien og gir oss et sjeldent godt innblikk i en verden som til vanlig er veldig lukket: helsevesenet, sett fra innsiden.
Sykepleiere har stort ansvar. Hvis vi gjør feil på jobb, kan noen dø. Samtidig skal vi balansere mange pasienters samtidige behov, og vi skal sørge for at pasientforløpet går sømløst gjennom sykehuset: at undersøkelser, legevisitter og fysioterapi blir gjort i riktig rekkefølge og til riktig tid. Sykepleiere skal være der når noen trekker sine siste åndedrag. Og når legen kommer med en alvorlig beskjed som snur livet på hodet, er det sykepleieren som etterpå holder hånden og forklarer og trøster når angsten kommer og ansiktet har tusen spørsmål.
I forrige uke bladde jeg gjennom Statens Arbeidsmiljøinstitutts Faktabok 2018. I kapittelet om arbeidsmiljøeksponeringer troner sykepleierne på topp 10 – og noen ganger øverst – under de fleste punktene som handler om høyt arbeidspress og høye jobbkrav, lav jobbkontroll, emosjonelle krav og rollekonflikter. Ikke overraskende er det risikofaktorer knyttet til sykefravær, utbrenthet og sykdom.
Presset på den enkelte sykepleier har økt slik helsevesenet har utviklet seg de siste årene. I en strammere og strammere sykehusøkonomi skal mer gjøres for mindre penger, år for år. Sammenliknet med de andre OECD-landene bruker ikke Norge særlig mye på helsevesen – vi er omtrent midt på treet. Men når det gjelder ambisjoner kan det virke som om the sky is the limit. Vårt helsevesen er på bristepunktet, og det har det vært lenge.
Hvor var du 12. mars 2020? På lik linje med at mange husker hvor de var da Brå brakk staven eller 11. september 2001, er hva vi gjorde denne dagen i mars spikret i hukommelsen. Det var dagen Norge stengte. I ukene som fulgte, mistet mange jobben, og resten ble sendt på hjemmekontor. Koronaviruset, som vi hadde hørt om fra utlandet og som vi egentlig ikke innså kunne nå oss, var i landet, og vi gikk mot en ny tilværelse. Men mens gatene var tomme og stille, gikk sykepleierne på jobb.
Vi gjorde oss klare til en innsats vi ikke visste omfanget av. Vi hadde alle sett bilder fra Italia, og senere skulle vi få se bildene som rullet over TV-skjermene fra London og New York. Overfylte sykehus, utslitt helsepersonell med gnagsår i ansiktet, pasienter som døde i korridorene mens de ventet på en ledig seng. Over hele landet ble det meldt om mangel på smittevernutstyr, og vi visste ikke om vi hadde nok, for det fantes ikke noe lager.
«Som om noen hadde rotet i en maurtue», beskriver Liv Bjørnhaug Johansen situasjonen som oppsto i sykehusene. Ansatte ble omdisponert og fikk nye oppgaver på kort varsel. Nye steder å møte opp, nye arbeidsplaner, nye pasientgrupper. Mange måtte jobbe med ting de aldri hadde jobbet med før. Parallelt gikk sykepleierne rundt og var redde for å smitte pasienter, og de var redde for å ta med seg smitten hjem.
Sykepleiere i hjemmesykepleien måtte gå inn til pasienter med uavklarte diagnoser – uten munnbind, fordi munnbind ble rasjonert. På sykehuset sa Johansen til en kollega, om en pasient: «Ikke hjelp henne mer enn du må». Hun visste at dersom pasienten fikk viruset, kunne det bety døden, og de visste ikke om de kunne beskytte henne.
Liv Bjørnhaug Johansen har skrevet en historie fra innsiden av norsk helsevesen under en krise vi var advart mot, men som myndighetene ikke hadde forberedt oss på. Hun deler historier fra sykehjem med mangel på utstyr og mangel på sykepleiere, og historier fra sykehus, der sykepleierne hadde smittevernutstyr laget av ukjente produsenter og som de bare måtte stole på var holdbart. Hun forteller om hvordan det var å kaste klærne sine ut av vinduet på badet når hun kom hjem fra jobb, fordi hun var redd for å dra med seg smitte hjem.
Dette beskriver Johansen så godt at denne anmelderen ikke klarte å legge boka fra seg før den var ferdiglest. Selv om undertegnede selv er sykepleier og derfor inhabil med tanke på interesse for feltet, tør jeg mene at dette er en bok som kan og bør leses av alle. Klokt nok har forfatteren klart å unngå stammespråket som kunne gjort den utilgjengelig for mange. Boka er lesbar også for ikke-helsepersonell.
Og når Liv Bjørnhaug Johansen beskriver hvor slitne sykepleierne er nå som vi er på vei inn i pandemiens andre år, kjenner jeg at det er flere enn meg som burde blir urolige. Hvor mange sykepleiere kommer til å se etter en annen jobb når dette er over? Det er mange, ifølge forfatteren.
Vi mister allerede 20 prosent av utdannede sykepleiere før de har vært i yrket i 10 år, og vi mangler nesten 6000 sykepleiere og spesialsykepleiere. Det er ikke mangelen på respiratorer som truer kapasiteten i helsevesenet under pandemien, det er mangelen på intensivsykepleiere, som myndighetene og arbeidsgiverne ikke har tatt på alvor. «Nå må vi alle delta i dugnaden», sier statsministeren høytidelig fra talerstolen. Men dette er ingen dugnad. Dette er blodig alvor, og det er jobben vår. At folk klapper fra balkongene sine i takknemlighet, er hyggelig. Men det betaler ingen regninger, og det sørger ikke for at sykepleierne ikke sliter seg ut på jobb. Applaus og dugnadsånd hindrer ikke at de slutter og finner seg noe annet å gjøre.
Vi vet at det kommer en ny pandemi. Vi vet bare ikke når, og vi vet ikke hvordan den vil bli. Når den kommer, må vi være klare. Da må myndighetene sørge for at vi har helsepersonell til å håndtere den. Det første de bør gjøre i den sammenhengen, er å lese «Den lange vakta», en av årets viktigste bøker.
Liv Bjørnhaug Johansen er tilknyttet Sykepleiens redaksjon som bokansvarlig. Denne anmeldelsen er derfor bestilt og redigert av andre i redaksjonen.
