Den siste avviksmeldingen

Vigdis J. Reisæter jobbet som sykepleier i ti år i eldreomsorgen, til hun ikke orket mer og måtte finne seg en annen jobb. Hun fikk nok av å ha dårlig samvittighet over ikke å strekke til, av å bli pålagt stadig flere oppgaver, av å ikke bli hørt når hun påpekte avvik og mangler, og ikke minst av å se at de eldre ikke fikk den omsorgen og verdige avslutningen på livet de ikke bare fortjener, men skal ha ifølge norsk lov.

Forfatteren beskriver en eldreomsorg langt over bristepunktet. Det er ikke lenger en varslet katastrofe, det er en katastrofe, det som foregår på norske sykehjem her og nå. Reisæters bok er som en eneste lang avviksmelding, der hun beskriver hva hun har observert, ved å fortelle om «sine» pasienter. Det er historien om han som må vente med å gå på do, fordi en annen har brukket lårhalsen og trenger henne mer, på en helt annen avdeling. Resultat: Pasienten smører avføringen sin ut over veggen i stedet. Det er hun som dør alene på rommet, tross sykepleierens rettmessige bønn om å leie inn en fastvakt som kan sitte sammen med pasienten til det siste, men som får avslag fordi pasienten «ikke er døende nok». Det er pasienter som blir liggende så lenge at de får liggesår, med dødelig utfall, det er pasienter som får en pille istedenfor en hånd å holde i når uroen blir for sterk, og det er de fortvilte og utslitte pårørende som har strukket seg for langt, og som nå selv faller sammen når deres ektefelle eller forelder havner på institusjon.

Underbemanning og for få med sykepleie- og helsefaglig utdanning går ut over pasientene: «Å ikke ha faglig kompetente ansatte på jobb fører fort til feilmedisineringer, infeksjoner og andre fatale følger,» skriver hun, samtidig som hun skryter av de fantastiske pleieassistentene som får det hele til å gå rundt.

Hun skriver godt, direkte og uten store ord. Avviksmeldingene hun skrev om for lav bemanning, for mye ansvar, for mye å gjøre, om brudd på pasientrettighetsloven og helsepersonelloven, ga ikke resultater, men ble dysset ned eller oversett. Hun kunne skrevet langt flere avvik, sier hun, men det hadde hun sjelden tid til før vakten var ferdig, og ikke ville hun fått betalt for å gå overtid, heller.

Jeg tror ikke det finnes en eneste sykepleier i Norge som ikke kjenner seg igjen i Reisæters beskrivelser av eldreomsorgen i dag.

Vigdis J. Reisæter gjorde det mange norske sykepleiere tenker på og sier at de vurderer å gjøre, nemlig å forlate yrket fordi det strider mot deres verdier å jobbe i et helsevesen som ikke tar pasientene på alvor.

Reisæter er en slik sykepleier jeg skulle ønske var der for min egen far da han var på sykehjem. En sykepleier med et stort hjerte for pasienten, med en kjærlighet både for ham og faget. En sykepleier som med lang erfaring kunne observert hva som var den beste behandlingen da han mot slutten fikk surklete pust, ikke ville eller kunne drikke og som kunne sittet der da han trakk sin siste pust. Men Reisæter har sluttet, og min far led unødvendig lenge før han fikk medisinen som kunne roet ham og redusert mengden med slim. Hun har sluttet, og faren min døde alene på rommet sitt, fordi personalet på avdelingen hans var for få og/eller for uerfarne til å kunne lese tegnene som kunne fortalt dem at det snart var over. Hun har sluttet, og hun kunne ikke kontakte oss om hva hun så.

Hun er en av dem som ikke lenger kan hjelpe, fordi våre myndigheter har bestemt at det er et tap man tar seg råd til. Kanskje det er slik fordi søknadstallene til sykepleierutdanningen er så høye at det kalkuleres med at det går en stund til? Eller skyldes det rett og slett uvitenhet fra dem som styrer, om hvordan det faktisk står til? Eller vil de ikke vite? I så fall gir Vigdis J. Reisæter førstehåndskunnskap med sitt triste farvel til eldreomsorgen, og de ansvarlige politikere burde få hvert sitt eksemplar. Slik kan det nemlig ikke fortsette.