Troverdig om å være pårørende

Det er et trist, ensomt og lite liv psykiatrisk sykepleier og forfatter Bård Nannestad beskriver i sin tredje roman Ingeborg. Et lite liv som likevel er det livet mange mennesker i samfunnet vårt lever: lite for dem rundt, dramatisk og stort for den som lever det selv.

Den navnløse hovedpersonen i boken har blitt 83 år og ser tilbake på et strevsomt liv. Året er 2013, og minnene trenger seg på når han får et brev fra det kirkelige fellesrådet i Nittedal, der det står at festetiden for graven til kona Ingeborg utløper ved utgangen av året.

Hun døde 20 år tidligere, og siden har han levd alene i barndomshjemmet, greid seg selv og ikke vært en belastning for noen. Likevel setter brevet ham i ubalanse, og den gamle angsten for å ha gjort noe galt setter seg i magen, slik den har gjort store deler av livet.

Det er ikke rart all den tid han ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt som barn, forlatt av sin egen mor og overlatt til den barnløse tanten og onkelen på Hadeland under andre verdenskrig. Han ble overlatt til seg selv og utsatt for hardt arbeid på gården, fysisk og psykisk mishandling med kun en liten hund som selskap og trøst.

Han er alene, uten familie eller venner

Kjetil Skotte

Han og Ingeborg flytter inn i andre etasje i barndomshjemmet hans, og når moren dør like etterpå, er det der de slår seg til ro. Han har arbeid i byen, går på jobb hver dag, er pliktoppfyllende og nøye og gjør det han mener er riktig – både på jobb og hjemme. Det viser seg at Ingeborg har bipolar lidelse.

Hun legges inn med jevne mellomrom og blir borte i måneder av gangen. Han besøker henne trofast hver lørdag og skaffer seg en hund som blir hans store glede, men som hun ikke vil vite noe av når hun kommer hjem.

Den gamle mannen får ikke tilbud om pårørendesamtale eller informasjon om sykdommen til kona, som man kan tenke seg var virkelighet i det forrige århundret. Han er alene, uten familie eller venner, og med lav selvfølelse er han heller ikke i stand til å se sine egne behov eller be om hjelp. Konsekvensene for den eldre mannen er store ­– at han i det hele tatt holder ut, forteller om en enorm viljestyrke og kraft. Det sies at man skal være sterk for å være syk, men det gjelder sannelig også for de pårørende.

Det er et viktig tema boken belyser, selv om pårørendesamarbeid har fått mye mer oppmerksomhet de senere årene.

Kjetil Skotte

Hadde handlingen vært lagt til i dag, ville ektefellen forhåpentligvis fått oppfølging og tilbud om samtale av kommunen.

Bård Nannestad har et viktig budskap, men jeg skulle gjerne blitt mer kjent med både Ingeborg og hovedpersonen, som forblir navnløs. Som leser blir jeg holdt på en armlengdes avstand og blir ikke så grepet som jeg kunne ha blitt om jeg hadde kunnet ta større del i følelseslivet til de to.

Historien blir fortalt utenfra av en betrakter som beskriver hva den gamle mannen opplever, hva han tenker, og hva han gjør. Jeg blir stående på utsiden og kommer ikke inn under huden på ham. Jeg skulle gjerne følt mer, særlig siden fortellingen slutter på det mest sørgelige viset som tenkes kan.  

Kanskje er det dette som er poenget til forfatteren: å fortelle om livet slik det dessverre er for noen. Det er mange ensomme, fortvilte og glemte pårørende i Norge. De fortjener mer oppmerksomhet og hjelp. Slik sett er dette en aktuell og omsorgsfull fortelling, som minner oss om at ingen er bare det du ser.