Opplevelsen av sammenheng etter hjerneslag
Mors gaver leste vi med stor glede for en del år siden. Minnearbeidet til Cecile Enger var eksepsjonelt godt skrevet. Forventingene til denne utgivelsen er høye, men den innfrir ikke helt.
Mors gaver leste vi med stor glede for en del år siden. Minnearbeidet til Cecile Enger var eksepsjonelt godt skrevet. Forventingene til denne utgivelsen er høye, men den innfrir ikke helt.
Bokfakta
Hovedpersonen i Ett minutts stillhet, Åsta, får hjerneslag. Hun snakker til daglig engelsk og sier fire når hun vil fortelle at hun fryser. Hun bor i Warszawa og finner en polsk logoped som kan nok norsk til å hjelpe henne. Morsmålet blir plutselig eneste tilgang til verden – og til ektemannen, som ikke snakker norsk.
Boka Ett minutts stillhet har et avspark som er minst like lovende som Engers forrige store suksess.
Åsta er den unge norske kvinnen som reiser ut i verden etter at hun blir sammen med Thomas Cooper. Han er en britisk aspirant i diplomatiet fra Londons øvre middelklasse. Alle vi som har bodd i Storbritannina vet hva dette innebærer. Å se for seg en kong Charles-liknende figur som Enger beskriver som «dirrende under tweeden», blir komisk. Det er noe overflatisk med fortellingen, som om forfatteren ikke tar materialet hun har om Åstas slag, helt på alvor.
Språk som blir borte, gjør at hennes eneste vei tilbake til både tastaturet og muntlig språk viser seg å være barndommens språk: norsk. Dette gir sprengkraft og er en interessant fortelling å følge.
Det er flere småfortellinger som utfolder seg. Men selv om det er lett for leseren å lese mellom linjene hva som skjer, blir det overflatisk. Etter at Åsta mister språket og ikke er seg selv lenger, blir Ane Knutsen, familiens norske hjelper, en reell trussel for forholdet mellom Åsta og ektemannen Thomas. Her er det et slags kvinnefellesskap som også blir giftig på sin måte. Selv om Åsta ser at hun virkelig trenger Ane der.
Fra å leve i en engelskspråklig tilværelse, fornøyd med et liv i utlandet, blir Åstas tilbakekomst til morsmålet også en retur til hennes norske personlighet. Kan man være norsk på engelsk eller engelsk på norsk? Kart og terreng passer ikke. Dette er omdreiningspunktet i hvordan Åsta opplever tilværelsen etter hjerneslaget.
Jeg sitter selv og leser romanen i mitt hjem i utlandet, som er England. Når jeg er syk, savner jeg den norske helsetjenesten aller mest. Å bli kognitivt svekket og testet i National Health Service (NHS) er noe jeg frykter. Ikke fordi jeg har noe å utsette på helsetjenesten i Storbritannia og folkene som jobber her, men fordi jeg ikke kan uttrykke meg like godt på engelsk som på norsk. Dette sitter dypt. Diaspora-pop, kalte Karpe det i 2022.
Boka gir innsikter som også profesjonelle helsearbeidere kan ta med seg inn i jobben i møte med språklig mangfold.
Boka gir innsikt i det Aaron Antonovsky beskrev som sense of coherence, altså hvordan det kan se ut når vi i møte med alvorlig sykdom søker sammenheng og mening. Men mest av alt vil jeg lese mer om alle de rare assosiasjonene som er logiske med litt forklaring, for eksempel å si food når man mener hungry. Jeg ser frem til Engers neste slipp. Research til denne boka virker det som har gått til et visst punkt, men ikke lenger.
Det tas altså opp linjer bakover i tid. Slik er alderdom som livserfaring sentralt i boka, med et melankolsk skjær i lysningen. Eller er det nostalgien og hjemlengselen som egentlig preger Åstas utlendighet? Det er sterke følelser om livet i retrospekt, og alt som kunne vært og hvordan det egentlig skjedde, som settes i bevegelse i romanen. Her bores det litt dypere i fortellingen.
For godt skrevet er det selvfølgelig av Cecilie Enger, selv om denne boken vikler seg inn i en klassisk show, don’t tell-problematikk. Hva fortellingen kretser rundt, er tidvis overflatisk og utydelig i relasjon til hjerneslaget, som forfatteren annonserer som hovedbudskap. Ansatsen lovet så mye mer.
