Sofie Lykke Herbro tror hun blir oppfattet som en faglig nerd
Og hun blir motivert av det som er vanskelig.
SYKEPLEIERE
Sofie Lykke Herbro
- Intensivsykepleier, har snart master i avansert klinisk sykepleie. Jobber på intensivavdelingen på Elverum sykehus.
- Født i 1990.
- Aktuell som nyvalgt medlem i Rådet for sykepleieetikk.
Hvorfor ble du sykepleier?
– Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det en del ting som gjorde at skolen ikke hadde førsteprioritet. Så jeg søkte meg til helse- og sosialfag litt på måfå. Der fikk jeg en fantastisk lærer som var sykepleier, og som inspirerte meg.
– Hva gjorde hun?
– Hun så mulighetene jeg hadde, og det var det ikke alle andre lærere som hadde sett. Det var noe med måten hun underviste på, som fikk meg til å skjønne at det å ta vare på andre mennesker var noe jeg ville.
– Hva drømte du om å bli som barn?
– Drømmen var å bli veterinær. Men da jeg begynte på helse og sosialfag fant jeg meg til rette i den hvite drakten. Etter to år tok jeg allmennfaglig påbygning, slik at jeg kunne søke meg inn på sykepleie. Og så ble veien til mens jeg gikk. Etter sykepleien begynte jeg å jobbe på medisinsk sengepost, så medisinsk overvåkning og intensiv.
– Hvorfor ville du videre fra sengepost til overvåkning?
– Når jeg hadde dårlige pasienter som ble flyttet over, hadde jeg lyst til å være med dem videre. Det var så mye jeg ikke forsto, og de som jobbet på overvåkningen var så utrolig kunnskapsrike. Jeg tagg om å få jobb der, og fikk lov til å prøve meg. Det gikk bra. En sommer ble vi slått sammen med intensiv, og så fikk jeg jobbtilbud der.
– Hva motiverer deg som sykepleier?
– Det som oppleves som vanskelig, og at man aldri blir ferdig utlært. Å måtte sette meg inn i ting for så å kunne gjøre en forskjell. Som når vi får inn en akutt kritisk syk pasient, med svikt i ett eller flere organer. Samtidig som vi skal iverksette tiltak og håndtere teknisk utstyr, skal vi se mennesket som ligger der. For meg er det en dag på jobb, for det mennesket og de rundt er det kanskje den ene dagen i livet de står i en sånn situasjon. Da forsøker jeg å gjøre det så trygt som mulig i det utrygge.
– Er det noe du alltid må ha med deg på jobb?
– Hodet! Man snakker om at det er viktig å legge fra seg jobben når man går fra jobb, men jeg er opptatt av å nullstille meg før jeg går på jobb. Er det rolig, vil jeg gjerne diskutere fag. Det er kanskje litt irriterende, men jeg er kjent for å lure inn litt fag i alt og blir nok oppfattet som en faglig nerd.
– Har noen sagt at det er irriterende?
– Nei, he, he. Det er alltid noen som henger seg på diskusjonene, og på en intensivavdeling står vi i mange dilemmaer hver dag. Jeg er også opptatt av å ha det gøy på jobb, det er rom for å være litt forskjellige på en arbeidsplass, og det heier jeg på.
– Er det en spesiell hendelse eller person som har formet deg som sykepleier?
– Jeg tror man i større eller mindre grad blir formet av alle hendelser og personer man møter. Skal jeg fremheve én, er det Kirsten Mostue. Hun rekrutterte meg til sykehusets kliniske etikkomité. Der drøfter vi ulike saker, som jeg må lese meg opp på og sette meg inn i. Det er utrolig lærerikt. Nå er jeg veldig takknemlig for å ha blitt valgt inn i Rådet for sykepleieetikk.
– Når tenker du at dette er bra sykepleie?
– Når jeg får gitt helhetlig sykepleie.
– Hva er det, mener du?
– Å ivareta pasientens grunnleggende behov, yte avansert intensivsykepleie og se både pasient og pårørende. Det synes jeg at jeg i stor grad får gjort på intensiv. Jeg har ansvar for én pasient, og hele pasienten. Det handler om å ivareta grunnleggende behov, iverksette tiltak, men også om å gjøre observasjoner så jeg kan ligge i forkant. Det er mye av det intensivsykepleie handler om.
– Er det noe du angrer på som sykepleier?
– Så vidt jeg vet, har jeg ikke gjort noen store feil. Men jeg husker at jeg hang opp antibiotika, etter at den var seponert. Det gjorde ingenting, men jeg fikk veldig vondt i magen. Som sykepleier er man veldig sårbar, og man ønsker at det aldri skal skje feil. Men vi er mennesker, og mennesker gjør feil. Alt går ikke som planlagt, og det må vi lære av. Derfor er jeg opptatt av det skal være trygt å fortelle at man har gjort feil.
– Hva ville gjort deg til en enda bedre sykepleier?
– Jeg skulle ønske arbeidsgivere kunne tilrettelegge for mer utdanning. Jeg får fri til kurs, men jeg får ikke alt jeg ønsker. For eksempel må jeg bruke feriedager og foreldrepermisjon for å gjøre ferdig master i klinisk sykepleie, selv om avdelingen har behov for kunnskapen jeg får.
– Har du et sykepleieridol?
– Mange! Jeg har en håndfull som sitter på skulderen min og hvisker meg ting i øret. De vet hvem de er.
Andre sykepleiere:
