fbpx Fangetransporten om igjen? Hopp til hovedinnhold

Fangetransporten om igjen?

Frem til natten 2. juledag hadde jeg en far. Han sovnet ikke stille inn.

Min far trakk sitt siste åndedrag lys våken, med sine tre døtre rundt seg. Det var hans tur nå, og jeg er takknemlig for å ha fått følge ham helt frem til døren merket «utgang».

I fangeleir

Min far var en av «tysklandsstudentene», som-ble arrestert etter at aulaen ved Universitetet i Oslo ble forsøkt stukket i brann. Sammen med flere hundre medstudenter var han internert fra november 1943 til han ble reddet hjem med de hvite bussene i mai 1945.

Min far ble fraktet til Stavern, Pølitz, St.-Andreas, Bitschweiler, Buchenwald og Neuengamme. (Paradoksalt nok sammenfallende med antall korttidsopphold han som gammel ble fraktet rundt i en av Norges rikeste kommuner). Han fullførte sine studier ved hjemkomsten, og praktiserte som spesialist i allmennmedisin inntil han pensjonerte seg i en alder av 76 år. Som så mange som når en høy alder, ble han etter en rik og meningsfylt pensjonisttid syk. Ved hjelp av en ukuelig vilje og en positiv innstilling til livet, klarte han seg selv frem til januar i fjor.

En liten Fiat

Da bar det brått inn på Sykehuset Asker og Bærum. Her var han i noen døgn, før han ble sendt videre til noen uker på et rehabiliteringssenter. Til tross for at både han og vi pårørende innså at her var det lite å rehabilitere. Vi ble ikke så mye klokere.

Etter at min far hadde ligget på en båre i en vestibyle i to timer, trolig allerede da med metastaser til skjelettet, og ventet på en kommunal transport som ikke kom, med andre foran oss i køen, da lærte vi oss hva en liten Fiat kan romme: Både gåstol og en kreftsyk mann på over 1, 90. En ubehagelig transport fra sykehuset til rehabiliteringssenteret. Men tross alt en transport! Og en dyp medfølelse for dem som satt hjelpeløse igjen i vestibylen.

Fra sted til sted

Etter tre-fire uker bar det fra rehabiliteringsopphold til et nytt korttidsopphold. Også denne gang i en liten Fiat. Derfra til et aldershjem med så knapp bemanning at det nærmest er et mirakel at de fikk det til å gå rundt. Derfra til Sykehuset Asker og Bærum igjen. (Vårt lokale sykehus, hvis man lenger kan kalle det det, etter at de ble slukt av Helse Sør-Øst). Denne turen fant sted i ambulanse. Derfra til korttidsopphold på enda et nytt sted. Her ble han behandlet så ydmykende at vi rett og slett stakk av etter tre døgn.

Det første som møtte oss var en sykepleier som tilsynelatende hadde skulket de fleste timene i etikk. Sykehuset vi kom fra hadde gitt oss både epikrise og sykepleierapport i åpne konvolutter, nettopp for at vi skulle få studere dem i ro og mak. Disse ble resolutt revet ut av hendene våre. Ingen lege var å se. Vi vet den dag i dag derfor ikke hva de eksakt hadde foretatt seg på det forutgående sykehusoppholdet, annet en at primærsvulsten ikke var funnet.

Rullestolen hans var det ikke plass til på det nye korttidsoppholdet. Ringesnoren han angivelig skulle kunne tilkalle hjelp med var utenfor hans rekkevidde. Vi måtte selv skjøte den med medbrakt hyssing. Men denne opplevelsen var unntaket som bekrefter regelen. Langt de fleste enkeltpersoner far traff på under sin ufrivillige nomadetilværelse, var fantastiske mennesker, som ytet sitt i et system som ikke gjør noe lettere for dem.

Gikk sin vei

På dette tidspunktet kunne min far fortsatt gå noen skritt med gåstol. Og han var ikke en mann det var mulig å ta verdigheten fra. Han ville tilbake til aldershjemmet (bemannet med en og en halv sykepleier). Så jeg radbrekket ham inn i min lille Fiat - igjen - og lempet gåstolen bak. Da kom plutselig både lege og sykepleiere styrtende til. Kanskje gikk det prestisje i saken? Vi spurte ikke. En blodprøve (INR) hadde vist verdier som slett ikke var som de skulle. Det ga far en god dag i. Dette var noe vi kunne håndtere selv. Jeg unnet ham det øyeblikket, da han med et glimt i øyet tok sin hatt og gåstol og gikk. Studentene i Tyskland var ikke særlig lærenemme. Det ble ingen nazister ut av dem. Men de kunne ikke dra sin vei. De var fanger. Derfor var denne episoden så verdifull for ham.

Til sykehus

Min far ble imidlertid ikke lenge i paradis. Personalet på aldershjemmet hadde en heroisk holdning. De viste altruisme på høyeste nivå.

Nå er vi kommet til september 2007. Far forsto det, jeg forsto det og personalet forsto det. Det hadde gått for langt, spredningen av kreften ble for smertefull. Det var to ufaglærte på vakt på 20 pasienter. Ingen leger var å oppdrive. De var på elgjakt, på høstferie eller på annet vis gått under jorden. Jeg skal ikke offentliggjøre hvordan jeg fikk min far innlagt på Sykehuset Asker og Bærum, men jeg måtte ta temmelig kreative metoder i bruk. Noen lege var aldri involvert, før jeg hadde fått ham direkte inn på mottakelsen. Men der tok de hånd om ham, og fikk ham innlagt på medisinsk avdeling samme kveld.

Så bare papirer

Han ble godt ivaretatt der i over to måneder. Men smertelindringen var ikke optimal. I tillegg ble han hallusinert av den. Hver gang en ny skranglete seng ble kjørt inn på rommet, trodde han det var fangetransporten som kom. Med unntak av disse marerittlignende bivirkningene var han like klar og kunnskapsrik som før.

I vårt rike land har vi noe som heter tremånedersgaranti for fast sykehjemsplass. Hvis de ansatte ved tildelingskontorene kan telle: Hvor mange måneder er det fra januar til november? Min far hadde aldri hatt hjemmesykepleie. Han ville klare seg selv, med det lille han fikk av hjelp fra oss døtre. De ansatte på tildelingskontoret var mest opptatt av å «overføre ham til hjemmet». De hadde aldri sett ham. De satt der med papirer fra ulike instanser og avdelinger i et helsesystem hvor ansvaret står i fare for å bli fullstendig pulverisert.

Formidabel innsats

De siste fire og en halv ukene av sitt liv fikk han fast plass. Og her innså de sin begrensning. De sendte bud på kvalifisert personell fra et hospice. De siste ti dagene av sitt liv fikk han utmerket smertelindring uten bivirkninger. Stort sett alle enkeltmennesker har gjort en formidabel innsats. De har min respekt og beundring. Men kan vi være bekjent av denne systemsvikten i helsevesenet? Når et døende menneske tror han er tilbake på fangetransporten? Og alle som kommer etter (hvis de får oppleve det), de som ikke har vært i noen konsentrasjonsleir, men som nærmer seg full barnehagedekning - hva skal de hallusinere om når de feilmedisineres og flyttes rundt som sjakkbrikker?

 

Månedens dilemma:

Hvor er de døende velkomne?

Enda en sterk fortelling om krenkende omsorg ved livets slutt. Enda et bilde fra en omsorgsfull datter som heldigvis makter å gi uttrykk for sin fortvilelse. Bildet hun tegner fra sin fars livsfortelling, og særlig fra hans siste måneder, er forstemmende. Det er som et skrik av skuffelse over at heller ikke i sine siste leveuker blir far sett og møtt med respekt og verdighet. Han ble faktisk behandlet og møtt på en måte som minne altfor sterkt om fangetransportene han opplevde under krigen.

Det er berørende å lese hvordan de sammen kjempet for hans verdighet, og hvor dårlig helsetilbud vi fortsatt har til svært mange døende. Denne mannens lærdom om tapperhet fra krigen kom godt med gjennom den siste livsfase. Fortellingen bekrefter at det er ikke plass i herberget. Skyldes det at det ikke lønner seg økonomisk å hjelpe de aller sykeste og svakeste? Det kan se ut som om vi i helsevesenet faktisk ikke regner med at godt over 40 000 mennesker dør i vårt land hvert år, og de fleste av dem er avhengig av betydelig hjelp fra oss. De gamle, multisyke får minst. De får sjelden oppleve seg ventet, de tilbys ikke rammer og rom med ro, forutsigbarhet, god faglighet og kontinuitet. De møtes oftere med systemarroganse og manglende tilgjengelighet.

Vi leste nylig i Sykepleien nr. 1/08 om døende mennesker som kasteballer mellom helsetjenestens ulike institusjoner. Det er opprørende at mennesker i stor hjelpeløshet møtes med så marginaliserte ressurser. Dette er et verdivalg i vårt samfunn.

Det er mange utholdende hjelpere som får ros i fortellingen, men jeg leser også om manglende engasjement og avmakt. Jeg har mange spørsmål: Hvorfor var det ingen som laget en god og forutsigbar plan for denne familien? Kunne ikke noen sikret tilgjengelighet og kompetanse ved behov selv om pasienten ikke ønsket hjemmesykepleie? De visste jo om ham. Hvor var fastlegen og hva hadde han å tilby? Går det an å tro at ansatte på et tildelingskontor kan forstå behovene uten å møte mennesket?

Vi vet at det stadig blir flere gamle, multisyke og døende mennesker i alle kommuner. Hvilken plan har kommunene for å sikre at alle alvorlig syke og døende mennesker møtes med åpne dører og gode helsetjenester? Hvordan går det med realiseringen av den tverrpolitiske verdighetsgarantien?

Marie Aakre, leder i Rådet for sykepleieetikk

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse