"Sykepleierne bandt de kjedelige dagene sammen"

Anmeldelse: Tittelen «Det levende buret » signaliserer at her er det noen som er stengt inne. Buret er ikke en statisk størrelse, men noe som lever sammen med han som skriver. Han er fanget i sin egen kropp.

Per Løvhaug har erfart hvor kort avstand det er mellom et aktivt, meningsfylt liv og total avhengighet av andre. Som journalist behersker Løvhaug skrivekunsten både i forhold til å observere og beskrive. Han undrer seg, analyserer og stiller kritiske helsepolitiske spørsmål. Boken er en fin balanse mellom den personlige lidelsen og fortvilelsen han opplevde og en allmenn formidling av hva det vil si å bli rammet av et hjerneslag.

Den første tiden var Løvhaug nærmest komatøs, og da han gradvis våknet klarte han ikke uttrykke seg. Det tok seks uker før han fikk vite hvor han befant seg, da kom språket tilbake.

Løvhaug var opptatt av betydningen av å ha et tverrfaglig team rundt seg hvor alle hadde sin funksjon. På sykehuset var det de hvitkledde sykepleierne som bandt dagene sammen. En psykiater burde vært selvskreven i teamet. Rehabilitering ble vanskelig når livsmotet sviktet. Antidepressiva er ingen gunstig løsning.

Sommeravviklingen ble et mareritt med ulike vikarer. Her var det pasientene som måtte fortelle om hvordan ulike prosedyrer fungerte. En av vikarene dro ham så hardt i armen at skuldra gikk ut av ledd. Han slet med ettervirkningene i ett år.

Løvhaug hadde hørt om individuell plan og brukerstyrt assistanse, men det kom ikke noe automatisk tilbud om dette fra kommunen. Å bo på et lite sted borger ikke for privatliv. Løvhaug følte at halvparten av kommunens kvinner hadde sett han naken. Flere hadde bare en liten stillingsbrøk, så det ble mange pleiere ut og inn av hjemmet. Både for pasient og pårørende hadde det vært bedre om det hadde vært færre personer å lære opp.

Løvhaug beskriver at han ved Flekkefjord sykehus fikk hjelp til å klare sin nye tilværelse, og dette hjalp ham gradvis til å se at livet var verdt å leve. Legen Peter F. Hjort påpeker i bokens forord at det er viktig med en god relasjon mel

lom pasient, pårørende og personale. «Alle må finne sin plass på en skala av følelser fra fortvilelse i den ene enden til håp i den andre», skriver han.

I dag er lokalsykehuset til Løvhaug nedlagt. Denne boka vil inspirere leseren til et helsepolitisk engasjement. Sykepleierne kan være et bindeledd mellom helsefag og politikk.