Hjerteskjærende om Alzheimer

Alice, professor i lingvistikk, lykkelig gift og med tre voksne vellykkede barn, begynner å glemme ord og avtaler. Ja, endog veien hjem. Innen året er omme, får hun diagnosen: Tidlig Alzheimers sykdom.

Her begynner den virkelige kampen, og det levnes ingen tvil om at Alice er et kjempende menneske. Når hun og mannen får summet seg etter sjokket, venter den vanskelige samtalen med barna. Her møter vi et stort etisk dilemma. Sjansen er nemlig femti prosent for at barn arver disposisjonen for tidlig Alzheimers. Genet kalles presenililin-1 mutasjon.

– Er den autosomal dominant, spør sønnen Tom, som studerer medisin. Svaret er ja.

Og dermed reises det etiske dilemmaet: Dersom Alice hadde blitt gravid i dag, kunne fosteret blitt testet for om det var bærer av genet. Dette forteller Alice til datteren Anna som er midt i en prosess med assistert befruktning. Alice tenker sitt. Hadde testen vært tilgjengelig på hennes tid, ville ikke Anna vært her.

To av de tre barna velger å teste seg. Anna er bærer av genet. Tom er det ikke. Den yngste datteren avstår fra hele testen.

Så hva gjør Anna når hun blir gravid med tvillinger? Hun vil verken teste inseminasjonsvæsken eller fostrene. Hva ville du og jeg gjort?

Alice er fortsatt tidvis klar og føre var. Hun oppsøker en privat klinikk for demente. Derfra går hun direkte til legen og får foreskrevet et medikament som er egnet til suicid. Men hun tar det aldri. Kanskje er det et hint fra skjebnen, for da hun en tid senere febrilsk leter etter det, har hun glemt hvor hun har gjemt det.

Dette er en bok om håpløshet og håp, men først og fremst om samhold. Det finnes ikke svik her. Så er det da også en ressurssterk familie, både emosjonelt, økonomisk og intellektuelt. Man sitter ikke tanketom etter endt lesning.

Forfatter Lisa Genova har selv en ph.d i nevrologi fra Harvard.

Til slutt en stor honnør til oversetter Bodil Engen. Hun har på sobert vis ivaretatt det jeg opplever som en nyere amerikansk skrivestil. Da sikter jeg blant annet til måten dialogene er satt opp på, balansert med refleksjoner fra persongalleriet, der grensen til å formidle overfladisk er hårfin. Her er det bare å lese og felle noen tårer. For hjerteskjærende og fullstendig troverdig er historien.