Om å være pasient

Anmeldelse:Haakon Bull-Hansen skildrer i denne boka sin egen og strålekameratenes ferd gjennom et moderne helsevesen. De møter et system som betrakter dem som maskiner til reparasjon, men også helsepersonell som gjør så godt de kan. Den personlige stemningen i boka skapes ved å kombinere en åpenhjertig jeg-fortelling med klipp fra sykejournaler.

Først og fremst gir boka en innsiktsfull førstehåndsberetning om vennskap og livsmot i kamp mot kreftsykdommen. Det er ikke en bok om hvordan overvinne kreft, for det er det ikke alle som gjør. Bull- Hansen kommer allerede i forordet av boka inn på kameratenes felles opplevelse av ferden over Gjallarbrui, som det kalles i Draumkvedet, hvor «bikkja bit, ormen sting, og stuten stend og stangar.» Underveis kommer han innom temaer som møtet med sykdom og død, myter om syke menn, spørsmål om skyld og kampen for verdighet som pasient. Legen hadde fortalt kameratene at utsiktene til å bli friske var gode, men ingen fortalte dem hvor tøff veien skulle bli. Av og til trenger pasientene også som Hoel synger «ei hand å holde i».

I boka Døden, skal vi danse? tar Per Fugelli opp temaet døden, men Fugelli virker å være mer opptatt av temaet døden. Fugelli behandler dette ømtålige som et filosofisk anliggende, og skriver at vi må være ærlige om at døden er et aktuelt tema. Bull-Hansen derimot, går mer helsevesenet etter i sømmene. Det er viktig, og det tåles godt. Dessverre får man si, arbeider han ikke selv i helsevesenet. Men kanskje er det nettopp derfor han tør stille systemet til veggs med sin undring over hvorfor pasientene overlates sånn til seg selv.

Fugelli mener vi blir så besatt av å forebygge død at vi er villige til å forebygge selve livet. Vi ofrer livslyst og livets laster, samt friheten og spenningen og den søte bekymringsløshet i det selvbedrag at vi kan stanse døden. Følgen kan bli en til stadig frustrasjon med livet, kroppen og helsetjenesten fordi vi aldri når hundre prosent eliminering av lidelse, feil og fare. Mot kreft er dette en dårlig medisin, mener Bull-Hansen, nettopp fordi den som har fått kreft gir avkall på den selvfølgelige tryggheten i et hverdagsliv. Dersom målet er fullstendig trygghet, vil en «nulltoleranse mot lidelse» som ofte fremmes som noe positivt fra et politisk byråkrati, muligens gjøre at kreftpasienten føler seg ytterligere på siden av samfunnet. Det finnes fremdeles en del holdninger mot kreftpasienter.

Et annet element som denne boka tar opp er temaet menn og sykdom. Sven Svebak, den kjente «humorprofessoren » ved det medisinske fakultetet i Trondheim har presentert forskning om sans for humor i samspill mellom mennesker, sykelighet, dødelighet og stress. For hvis ingenting annet hjelper, hva gjør man som kreftsyk da? Bull-Hansen skriver at latterbrølet runget gjennom de bleke korridorene på Radiumhospitalet. «Alle hadde vi en slange med drypp av cellegift i armen.»

Haakon Bull-Hansen har alt i alt skrevet en lærerik og innsiktsfull bok som gir innsikt i onkologi som fagfelt, men som også beskriver hvordan det kan oppleves å være pasient i dagens norske helsevesen.