Hvem har vi plass til?

Dagens teknologi gjør det mulig å manipulere med gener. I en skrekkverden kan vi snart definere hvilke egenskaper våre fremtidige barn skal ha. Bør vi det?

Hvem er i posisjon til å definere livskvalitet og hva som er et verdig liv? Dette spørsmålet tar Geir Lippestad opp i sin bok Et større vi. I boken skriver han om sin datter Rebekka som døde i 2013, bare 17 år gammel. Hun hadde en uhelbredelig muskelsykdom. Rebekka hadde behov for tilrettelegging og hjelpemidler og fikk tilpasset skolegang. Hun utviklet seg ikke i samme takt som de andre barna. Men hun lærte nye ting hver dag og gledet seg stort over både dét og over de tingene de gjorde sammen som familie. Som far så Geir Lippestad hva som betød noe for henne. Hun ga også med det enorm glede og kjærlighet til sine omgivelser.

I boken omtales den eugeniske praksisen i Norge tidlig på 1900-tallet og hvordan man behandlet barn som var «annerledes». Det er vesentlig bakgrunnskunnskap når dagens muligheter innen genteknologi debatteres. Hva slags samfunn vil vi ha? Hvilke verdier er viktige? Annerledeshet er i dag mer akseptert enn tidlig på 1900-tallet. Likevel er det grunn til bekymring. Et eksempel er den økende bruken av medikamenter til barn som ikke faller inn under «A4-paraplyen». For hvem medisineres de, og hvorfor?

Til å favne så mange historiske hendelser og fakta kunne enkelte kapitler med fordel vært litt lengre. Det ville gitt en dypere innsikt. Videre savnes kildehenvisninger for den interesserte leser. Likevel er det en viktig og rørende fortelling som gir ettertanke og grunnlag for refleksjon og diskusjon. Parallelt med den personlige historien om Rebekka er boken også et bidrag i en viktig debatt. Både som mor til et barn med ADHD og som sykepleier med lang erfaring med barn i sykehus setter den tanker i sving.