Sykepleierutdanningen - Hvem tar ansvar når de dårlige resultatene kommer?
Som student er man mange ganger prisgitt skolen man studerer ved. Undervisningsopplegg og studieplan er det som bygger studiet og til sutt lage sykepleier av deg.
I vårt langstrakte land er det mange sykepleierutdanninger, og de er svært ulike. Selv med samme rammeplan og samme mål er det så store forskjeller at man kan lure på om det i det hele tatt finnes noen likhteter. Men sykepleiere blir vi alle sammen, og meningen er at vi skal gå ut med samme sluttkompetanse.
Etter at det ble innført nasjonale prøver i anatomi og fysiologi har vi fått muligheten til å måle hvilken skole som er «best». Og om jeg kan få si det, så er det elendige resultater flere steder. Mitt studiested ligger helt i bunn, men 44,9 prosent stryk. Jeg gremmes. Hvor gikk det feil? Hva skjedde? Jeg selv er ikke en del av akkurat den statistikken, for det var ingen nasjonal prøve da jeg hadde eksamen. Men jeg skulle ønske at det var det, jeg ville likt å vite hvor jeg ligger i forhold til andre studenter i landet. Er jeg verdt å satse på? Vil fremtidige arbeidsgivere legge merke til disse resultatene og deretter se etter studenter fra de beste skolene?
Jeg vet med sikkerhet at årets studenter har jobbet med faget. Som lokallagsleder har jeg og lokallaget arrangert anatomiquizer med forholdsvis god oppslutning. Og folk har vært engasjerte, de har diskutert og resonnert. Det har vært vanskelige spørsmål, men aldri har det vært noe som ingen kunne svare på.
Så hvem har skylda? Skal man fordele skyld eller skal man riste det av seg og tenke at det går bedre til neste år? Jeg velger å tro at skolen tar dette innover seg, og prøver å finne ut av hvordan de kan gi studentene et bedre grunnlag neste år. Kanskje tar de en telefon til den skolen som hadde de beste resultatene, kanskje kan man skape et samarbeid på tvers av studiesteder, med et felles mål om å lage et bedre sluttprodukt. Gi samfunnet sykepleiere som kan mer, og har alle forutsetninger for å kunne tilegne seg den kunnskapen de trenger.
Anatomi og fysiologi er et tungt fag, med et stort pensum, og eksamen kommer i 1. semester, som en avslutning på en rekke andre eksamener. Hadde det vært gunstig å flytte den litt lengre ut i 2. semester, gi stoffet litt tid til å synke inn? Ville det hjulpet på om det kom en praksisperiode først, sånn at man kunne lære seg å se sammenhenger og få en annen forståelse for ting.
Helst skulle man hatt alle fagene før man «slipper løs» på pasienter, men for alle de som kommer rett fra videregående og aldri før har sett en pasient, hadde det vel vært greit å vite att og fram på en pasient før man skulle lære seg alle latinske betegnelser på dette fantastiske maskineriet som kroppen er. Det jeg erfarte fra første praksis var iallefall at det jeg trengte å vite på forhånd var grunnleggende sykepleie, stell og skikk og bruk, også kalt etikk. Mye av det jeg hadde lært om i anatomien hadde jeg ikke nok kunnskaper om til å skjønne hvordan jeg skulle bruke det heller. Det var først da jeg begynte å lese på sykdomslære at aha-opplevelsene kom, og jeg klarte å bruke anatomikunnskapene i sammenheng med noe annet.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er positiv til karakterkrav for sykepleierutdannelsen, noe som er veldig bra, men det er avgjørende at også skolene bretter opp ermene nå og ser seg rundt på sine egne kontorer. Norge trenger sykepleiere og vi trenger å føle oss trygge på at det er nettopp det vi blir, uavhengig av hvor vi velger å studere!
