Herre over liv og død

Vår mann, anestesisykepleieren som jukset seg inn på sykepleierhøyskolen med forfalskete eksamenspapirer, arbeider nå som styrer ved et sykehjem. Han ser tilbake på en miserabel barndom, både ydmyket og stemplet som «lausunge». Her er mye underdanighet å kompensere for. Så mye at han oppnevner seg til herre over liv og død. Forholdene ligger nå godt til rette for nettopp dette.                                           

Gjennom et særegent språk og originale metaforer lar forfatteren oss følge bestyrerens liv og virke, som kommer stadig mer ut av kontroll.

Han utøver aktiv dødshjelp i utbredt omfang. Men det er lite barmhjertighet å spore. Det er ikke snakk om å slumse med morfindosen ved livets slutt. Han anvender anestesimiddelet Suksameton som i løpet av noen minutter fører til kvelningsdøden. Så lett er det å drepe når tilgangen og kunnskapen om drapsvåpenet er stor nok.

Et på overflaten stabilt familieliv går i oppløsning ettersom handlingen og galskapen skrider frem. Kona elsket ham en gang. Verken hovedpersonen selv eller jeg skjønner hvorfor. Nettet snører seg sammen ettersom han mister kontrollen over både språk og handlinger. Han blir anmeldt av en kollega og får sin straff. Han soner den som en mønsterfange.

For meg som leser er det et vesentlig poeng at hovedpersonen jukset seg inn i sykepleiefaget. Det utvannete begrepet «kvalitetssikring» gir her mening og grunnlag for dyp refleksjon.

Jeg tar meg i å spørre: Hva er svart og hva er hvitt? (Rimer beleilig nok på etikk.) Hva er makt og hva er avmakt? Hvordan kunne virksomheten pågå så lenge, og er romanen overhodet troverdig? Svaret er ja. Iblant overgår virkeligheten litteraturen. Saksgangen, den anvendte drapsmetoden, dommen og hovedpersonens historikk er nærmest identisk med Arnfinn Nesset-saken fra tidlig på 1980-tallet. En sak som for øvrig bidro til betydelig innskjerping av sykepleieres rekvisisjonsrett av medisiner. Så dette er en relevant og høyst leseverdig bok!