Sykepleierne følger opp diabetespasientene

– En stor del av jobben er å snakke med pasientene, å trygge dem og prøve å gjøre diabetesdiagnosen mer håndterbar, sier diabetessykepleier Mona Troland i Austevoll.

JournalistEllen Morland og fotograf Odd Mehus

Austevoll i Vestland fylke er en av kommunene som er med i ordningen med primærhelseteam. Og de er en av få, om ikke den eneste, som har en diabetessykepleier i teamet. Hun heter Mona Troland. Diabetespasienter har særlig nytte av primærhelseteam, mener hun. Troland snakker først og fremst om pasienter med diabetes type 2. De med diabetes type 1 blir primært fulgt opp av spesialisthelsetjenesten eller i et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegetjenesten.

– Fastlegene har travle dager med mange oppgaver. Og systematiske årskontroller er noe som kanskje har blitt nedprioritert, sier hun.

– Det en kompleks oppgave å regulere diabetes type 2 riktig, derfor har disse pasientene god nytte av å ha et team rundt seg.

OVER 600 ØYER: Austevoll kommune har totalt 667 øyer, holmer og skjær, og av disse er det fastboende på Huftarøy, Selbjørn, Hundvåko, Stolmen, Store Kalsøy, Drøna, Rostøya, Møkster og Lille Kalsøya.

Øykommunen Austevoll

Vi møter henne på Helsehuset i tettstedet og kommunesenteret Storebø, om lag ti minutters kjøring fra fergeleiet. Austevoll er en øykommune cirka en times reise sørover fra Bergen.

For å komme inn til personalområdet, går vi gjennom et venterom fullt av pasienter, både eldre og yngre. 

På Helsehuset fins flere tjenester, som for eksempel legevakt, fysioterapi og psykiatritjeneste. I nabobygget holder sykehjem og hjemmesykepleie til, det åpner for god kontakt. Og det er noe av poenget.

– Vi fyller på en måte et hull, sier Troland over en kopp kaffe på spiserommet.

Lege, sykepleier og helsesekretær i primærhelseteam har sammen ansvaret for å håndtere pasientene på fastlegelisten. Og fra hjemmesykepleien kan det komme tips om hvem som trenger ekstra støtte eller utredning for diabetes.

Alle på legesenter er med i primærhelseteamet. Men de er to sykepleiere, Troland og en til, som ble ansatt da primærhelseteamet ble opprettet som et prosjekt i 2018.

– Cirka 40 prosent av stillingen min går med til å jobbe med diabetespasientene, forteller Troland.

– Flere av de andre sykepleierne på legekontoret bidrar inn i teamet med sine spesialfelt, legger hun til.

Kan jobbe systematisk

Gjennom å jobbe i primærhelseteam er det blitt mulig å jobbe systematisk med å følge opp diabetespasientene, forteller Troland.

– Det er en veldig styrke. Mange av pasientene har aldri vært på årskontroll før vi startet med primærhelseteam, sier hun.

– Vi går gjennom listene og innkaller pasientene til jevnlige kontroller.

Symptomene på diabetes type 2 kan være tretthet og mangel på energi, diffuse tilstander som man kanskje ikke oppsøker fastlegen for. Dermed kan det være tilfeldig om tilstanden blir oppdaget, kanskje når pasienten kommer til fastlegen eller bedriftshelsetjenesten med andre plager.

Årskontroller med Noklus diabetesskjema

– Noklus diabetesskjema skal sikre at diabetespasientene får utført undersøkelsene de bør ha i løpet av året, sier Troland. 

Årskontrollene er noe alle diabetes type 2-pasienter ifølge forskriftene skal ha.

– På årskontrollen fyller vi ut Noklus diabetesskjema. Vi ser på sirkulasjon i beina, og på nedsatt følelse for trykk under beina, det gjøres med monofilamentundersøkelse. I tillegg sjekker vi beina for eventuelle sår og vurderer risikoen for sår. Pasientene har med urinprøve, slik av vi kan screene for tidlig nyreskade, vi sjekker at pasientene har vært hos øyelege og setter behandlingsmål for blodtrykk, lipidverdier og blodsukker, forteller hun.

– For noen pasienter som er mest stabile, trengs bare denne ene kontrollen, men andre er mer ustabile og trenger en sjekk hver andre eller tredje måned.

Pasientene blir utrygge

Fastlege Inger Uglenes kommer inn på spiserommet og vil snakke om den viktige funksjonen diabetessykepleier har i primærhelseteamet.

– Det blir overveldende for mange pasienter å få beskjed om at de har diabetes. I tillegg finner vi kanskje høyt kolesterol og leversvikt. Noen diabetes type 2-tilfeller blir oppdaget når pasienten for eksempel har et hjerteinfarkt. Det blir mye å forholde seg til. Det tar tid å for pasienten å ta inn over seg informasjonen og hvordan alt de nye skal håndteres, sier Uglenes.

Troland bekrefter at hun bruker mye tid på å snakke med dem som nylig har fått diagnosen.

– En stor del av jobben er å snakke med pasientene, å trygge dem og prøve å gjøre diabetesdiagnosen mer håndterbar, sier hun. 

– Noen er kjempeengstelige og tør for eksempel ikke å spise noe.

Uglenes forteller at sykehuset i Bergen har et todagers opplæringsopplegg som mange viser interesse for å delta på.

– Der er det råd om kosthold, mosjon pluss samtaler med ernæringsfysiolog, sykepleier og fotterapeut. Det er et bra opplegg, men det viser seg at mange ikke møter opp, forteller hun.

– De liker bedre å forholde seg til oss.

Hjem til Ingeborg

Forekomsten av diabetes type 2 øker på landsbasis. I Austevoll har rundt 120 pasienter type 2 diabetes.

De flest kommer selv til Helsehuset for kontroller. Men noen er for skrøpelige eller har flere utfordringer. De kan få besøk hjemme.

I dag skal Mona Troland besøke en eldre pasient.

Vi følger henne ut i korridoren og inn på rommet med utstyr. Her plukker hun med seg det hun trenger til besøket. 

Troland har jobbet som diabetessykepleier i teamet siden det startet opp i 2018. Fra før er hun utdannet barnesykepleier og jobbet på nyfødt intensiv på Haukeland.

– Jeg bodde i Bergen i mange år, men med tre unger og mann som jobber på fiskebåt, ble det naturlig og praktisk å flytte tilbake til hjemstedet, sier hun.

Austevoll har en stor fiskeflåte. De store trålerne lå på rekke og rad på andre siden av fjorden da vi ankom med fergen over fra fastlandet. På ferden hørtes språk fra den østre delen av Europa.

På parkeringsplassen ved Helsehuset sjekker Mona Troland hva som fins i den lille blå Kia-en som hun bruker.

– Det er greit å ha noe basisutstyr liggende i bilen. Kommunen er stor. Det er dumt å mangle noe hvis man står der det er lengst vei tilbake til Helsehuset, sier hun og konstaterer at alt er på plass.

Ingeborg Gloppen har hatt diabetes type 2 siden hun var 75 år. Nå er hun 88. Et lårhalsbrudd har gjort det litt besværlig å bevege seg utendørs. Ellers er hun uvanlig sprek for alderen.

(Saken fortsetter under bildene)

Troland prøver å passe på at diabetessykdommen er godt nok regulert. Det er litt ustabilt for Gloppen, og verdiene og medisineringen bør sjekkes ofte.

Viktig at eldre ikke har for lavt blodsukker

Gloppen bruker insulin som hun setter på seg selv morgen og kveld. I tillegg har hun måltidsinsulin som hun setter før hun spiser. Hun måler også sukkeret selv tre ganger om dagen.

– Det er veldig viktig at eldre ikke ligger for lavt i blodsukker, slik at de får hypoglykemi, det er spesielt farlig for dem, påpeker Troland.

– Hypoglykemi kan føre til fall og skader, og det kan gi kognitivsvekkelse. Hos eldre pasienter er symptomene diffuse, og det er vanskeligere å oppdage før de har fått en alvorlig hypoglykemi, forklarer hun.

Bursdag betyr kake

Ingeborg Gloppen er glad for å få besøk i blokkleiligheten i 2. etasje. Siden hun akkurat i dag fyller 88 år, er det marsipankake og kaffe på bordet.

Vi får høre om barn og barnebarn, hva de gjør og hvor de bor. Gloppen har full kontroll, og følger ellers godt med på det som rører seg. Under koronaen har det blitt mye strikking. Sengeteppet med avansert mønster har blitt stort i månedene med mindre sosial kontakt.

– Hvordan går det med deg, Ingeborg, spør Troland.

De kjenner hverandre godt fra før. Ingeborg Gloppen synes det går ganske bra. Hun har kommet seg etter lårhalsbruddet, selv om det var et slit med øvelsene fysioterapeuten ba henne gjøre. Hun demonstrerer hvordan hun måtte reise seg opp og ned av stolen.

Men diabetesen er hun litt bekymret for.

(Saken fortsetter under bildet)

Måler nivåene selv

Hun prøver så godt hun kan å følge rådene. Morgen og kveld tar hun frem insulinpennen, vrir opp til avtalt nivå og stikker seg selv i låret. Og hun noterer målingene av blodsukkeret i en notisbok.

Gloppen har god kontroll på det hun skal gjøre og viser frem hvordan hun måler blodsukkeret med måleapparatet.

Troland studerer notisboken. Verdiene er litt høye om morgenen.

– En morgen var det 4, det er lavt. Hvis det er under det, begynner jeg å skjelve, sier Gloppen.

I dag har målingene vært 6 og 7,5.

– Det var veldig bra, sier Troland oppmuntrende.

– Jeg blir så sulten om natta når jeg ikke får sove. Da står jeg opp og spiser litt grøt, og da fyker det opp med en gang. Det skal ingenting til før det går opp, forteller hun.

– Kanskje vi skal øke dosen litt, sier Troland, og foreslår nye tall.

– Ja, jeg tror vi øker litt om morgenen og litt om kvelden, konstaterer hun.

– Ja, jeg vil jo egentlig ikke det, men det er nå slik det er, sier Gloppen.

– Det er viktig at du spiser når du har tatt insulinet, sier Troland.

– Jeg er ikke så flink

Gloppen er ikke fornøyd med utviklingen.

– Jeg blir litt skuffa.

– Hvorfor det, spør Troland.

– Jeg liker ikke at det går opp.

– Blodet ditt trenger insulinet, det er det. Om to uker skal du til legen, der måler vi, så kanskje vi kan gå ned etterpå, trøster Troland.

– Jeg er ikke så flink, sukker Gloppen.

De snakker om den gangen for 13 år siden da hun fikk konstatert diabetes type 2.

– De ringte meg fra Haukeland. Du må ikke bli redd, sa de. Klart jeg blir redd, svarte jeg!

Legen hadde blitt sint for at de ringte direkte til Gloppen.

Må se hva pasienten kan klare

Det blir snakk om mat og mosjon, viktige temaer for alle med diabetes. Troland er interessert i å vite om hvordan situasjonen er. Gloppen nevner at hun har kjøpt tran og frukt.

– De mandarinene var så gode!

– Det er viktig å vurdere hva pasientene kan få til. Det er klart at det å få trim og å spise regelmessig og sunt er det beste. Men det er ikke alle som klarer å leve opp til det som er ideelt. Man må se hvor pasienten er, sier Troland.

Hun tar blodprøve for å sjekke langtidsblodsukker og kolesterol. Prøven skal sendes til laboratorium for analyse.

Gloppen vil heller snakke om baking og bursdagsfeiring.

– Kan du se på denne nye vekten min, jeg kan ikke noe med den. Men jeg skal bake den kaken sønnen min er så glad i.

– Skal vi måle blodtrykket, Ingeborg, spør Troland etter kaffe og marsipankake.

Det er på med armringen.

Hun ser på apparatet og venter. – Det var ikke så gale.

– Hvordan går det med beina dine, spør Troland.

– Bra. De var hovne etter bruddet.

– Tar du vanndrivende nå?

– Ja, men jeg liker det ikke. Må jo opp hele natta! 

Troland tar en titt i kjøkkenskapet, der den ene hylla er full av medisinesker.

Hun tar frem en eske og lurer på hvorfor hun har den.

– Ja, den fikk jeg på sykehuset, forklarer Gloppen.

– Nå har vi økt insulinet litt, husker du det?

– Jeg glemmer så lett, svarer Gloppen.

Mange har dårlig samvittighet

På vei tilbake til Helsehuset snakker Troland om at pasientene ofte har dårlig samvittighet.

– Diabetes type 2 er en progredierende sykdom. Det er ikke mulig å bli kvitt den, som regel. Og mange må ha medisiner. Av og til vil ikke verdiene gå så mye ned med kost og mosjon, men fortsette å stige. Når det skjer, får mange pasienter dårlig samvittighet. De føler at de ikke er flinke nok til å spise sunt eller trimme nok.

– Kostholdsrådene for pasienter med diabetes type 2 er nesten som til resten av befolkningen. Vi prøver å tilpasse individuelt, det viktigste er at pasienten har det bra.

Mye flere muligheter nå

De siste årene er det skjedd en revolusjonerende utvikling i hvordan pasienter med diabetes type 2 behandles, blant annet ved at det har kommet flere nye medisiner og at pasientene selv kan måle blodsukkeret med egne sensorer, forteller Troland.

– Før var ikke valgene så store, og mange pasienter med diabetes type 2 startet med insulin tidlig i forløpet. Nå er det ikke så mange av diabetes type 2-pasientene som bruker insulin. De nye medisinene virker bedre, forklarer Troland.

– Det er spesielt to nye grupper som har vist seg å være gunstig i behandlingen av pasienter med diabetes type 2, disse er GLP-1 analoger og SGLT2-hemmere. Begge disse har også vist seg å redusere risikoen for hjertekar-lidelser. I tillegg viser det seg at SGLT2-hemmerne er nyreprotektive. Disse medisinene gir heller ikke risiko for hypoglykemi, som er en stor fordel, sier hun.

– Vi har fått mer å spille når det gjelder medisinering av diabetes type 2-pasientene og kan unngå noen av ulempene og bivirkningene av insulinet.

– Det er klart, insulinet kjenner vi jo godt ettersom det er det som alltid har vært brukt. Men ulempen er at det kan gi for lavt blodsukker.

Vi vurdere sammen med pasienten

Hun forteller at når medisinen skal bestemmes, er det ønskelig å ha pasienten med på å vurdere hva som er best.

– Noen foretrekker å sette sprøyte hver dag, men for andre kan det være best med en sprøyte i uka. Det er fordeler og ulemper. Vi må vurdere hva pasienten klarer å håndtere og sørge for at han eller hun har det best mulig, sier Mona Troland.

Har du tips til saker du vil at jeg skal skrive om, send meg en e-post!

Journalist Ellen Morland

ellen.morland@sykepleien.no

Redigert og tilrettelagt av Nils Kr. Reppen