Normativt og overfladisk, men lærerikt

Den tyske journalisten Birgit Bulla har skrevet ei bok om blæren, basert på sine egne erfaringer som ung kvinne da blæren gikk amok. Denne boka har blitt oversatt til flere språk, nå blant annet norsk.

Det lette og ledige språket fra en journalist gjør boka rask å lese. Det er forfatterens personlige og uformelle tone som er tråden i ei bok som ellers mangler en god jording. Jeg synes deler av boka blir for springende. Det kommer en mengde notataktige avsnitt under hvert av de åtte kapitlene.

Samtidig gjør en god og detaljert innholdsfortegnelse boka til et godt oppslagsverk, og Bulla dekker alle tenkelige og utenkelige temaer om blæren.

Deler av boka er kjerringråd, mens andre deler viser til skolemedisinen og dokumentert forskning.

Boka er spekket av funfacts. Et av dem at forfatteren selv har etternavnet Bulla som visstnok betyr «blære» på latin. Leseren presenteres for en samling anekdoter og noe som likner legenotater, ispedd råd fra hist og her.

Deler av boka er kjerringråd, mens andre viser til skolemedisinen og dokumentert forskning. Dette er enda en innvending mot boka.

Kanskje det er fagpersonen i meg som skinner igjennom, fordi jeg vil ha stoff som er kunnskapsbasert. Jeg klarer ikke å skille det som vi i helsetjenesten anser som å være til å stole på, og det som ikke er det.

Det er en hårfin balansegang mellom forutsigbarhet og opplevelse av å håndtere utfordringene, og  mestringsoppskrifter som for mange bare gjør ting verre enn de er.

Dessuten synes jeg boka er lite psykologisk, for så å psykologisere problemer. Jeg vil ha mer dybde. Det er lister med velmente råd om alt fra hvordan man skal holde seg når tissetrangen er størst, til planlegging av toalettbesøk.

Min erfaring er at dette i seg selv blir en kilde til angst. Det er en hårfin balansegang mellom på den ene siden forutsigbarhet og en opplevelse av å håndtere utfordringene som åpenbart er ille og plagsomme – ikke sjelden oversette plager, og på den andre siden mestringsoppskrifter som for mange bare gjør ting verre enn de er. Det er også vanskelig – med utgangspunkt i boka – å forstå hva som er innafor normalen og ikke.

For eksempel er det mange kvinner som aldri hopper på trampoline igjen etter barnefødsler, uten at dette må medikaliseres.

Illustrasjonene skiller seg ut. De er kjempegode. Jeg brukte flere av dem som utgangspunkt for undervisning om blære- og urinveier på videregående. Jeg vil også trekke frem hvordan forskjeller mellom menns- og kvinners urinveier gis oppmerksomhet på en nyttig og relevant måte.

For meg blir boka i det lange løp litt kjedelig, men jeg lærte også mye.

For meg blir boka i det lange løp litt kjedelig, men jeg lærte også mye.

Det jeg er mest kritisk til er hvordan «læren om blæren» er ei bok om kvinnesykdommer, der det er få kritiske perspektiver på hvorfor mange kvinnesykdommer, som plager i urinveiene, tilskrives psyken.

Et sted skriver forfatteren: «Da bør du muligens kikke litt grundigere inn i deg selv?» Slike formuleringer får meg til å grøsse, fordi slike spørsmål vanligvis har vært rettet mot nettopp kvinner i hundrevis av år. Man har stoppet nysgjerrigheten på å finne ut mer om kvinnelidelser i hovedsak på bakgrunn av psykologiseringen.

Sitt avslappet på toalettskålen

Jeg har derfor mine innvendinger mot boka, men det er ingen tvil om at Birgit Bulla gjør et godt stykke likemannsarbeid med utgivelsen. Likemannsarbeidet er i ferd med å profesjonaliseres.

Det er denne boka et strålende eksempel på. Boka er svært normativ og vi får gjentatt omkved som «hold deg i form», «spis sunt og balansert» – og oppsummerende for bokas stemme – «sitt avslappet på toalettskålen».