Scener fra et sykehjem
Langt, langt borte skal en ny konge krones. Men denne dagen er det de nære tingene som får oppmerksomheten på Brumunddal sykehjem. Som en vinduspusser og et diabetessår.
Tekst: Ingvald Bergsagel
Foto: Bo Mathisen
Hva har du lyst til å finne på nå?
– Nei, jeg er ikke i form i dag.
I fellesrommet på Brumunddal sykehjem vil sykepleier Tine Pernille Skardal få en beboer med på aktivitet.
Grønne potteplanter dekorerer vegger og vinduskarmer. Et stort, trolsk skogsmotiv henger ved siden av TV-apparatet.
En lapp minner om hygienerutiner ved måltider. En annen om hvordan oppvaskmaskinen fungerer.
– Har du vondt noe sted?
– Ja, i magen.
I vårsola utenfor leter kråker og skjærer etter noe spiselig på bakken.
– Jeg husker mor var så glad i dyr. Hadde hest og katt.
Brumunddal sykehjem ligger i Ringsaker kommune ved Mjøsa. Sykehjemmet har tre avdelinger for langtidsopphold og en skjermet avdeling. Et sykepleierteam har overordnet sykepleiefaglig ansvar for alle avdelingene.
I dag består teamet av Line Granberg, Tine Pernille Skardal, Maria Winther og Mette Nygård.
Beboerrom, smertelindring
Smertestillende gis gjerne før morgenstell. Beboeren har lite språk, men er kognitivt til stede.
– Går det fint? Skal du opp i dag?
– Ja, det tror jeg.
– Vi bare maser vi, veit du.
Værmeldingen fra TV 2 står på: «Vi har fremdeles et høytrykk over store deler av landet.»
– Nå blir det kaldt her. Så skal du få en ny nål på sia.
Reklamen avløser været: «Eksklusivt design. Firehjulstrekk. Les mer på Xpeng.no.» «Store frosne reker til 99,90.» «Telenor, alltid med.»
Familiefoto og globus. Tre epler i en skål. På en gul lapp har noen skrevet: «Er dere snill å rette opp høgre arm når beboer ligger i sengen. Takk. God vakt!»
Medisinrom, narkotikakontroll
Fagsykepleier Maria Winther og en student i praksis teller opp og registrerer beholdningen av A- og B-preparater. Regler krever at slike kontroller gjøres månedlig, men her telles det hver uke. Da er det lettere å nøste opp i eventuelle feil.
– Når ble det skrevet ut sist?
– Den tredje.
– I dag er det den fjerde.
– Det holder til i ettermiddag, da.
Ute har en insisterende vårsol tatt knekken på nattens rim. Fra en grein dingler et tomt skall fra en kokosnøtt. Trærne har ennå ingen knopper, men det er like før.
– Er det tabletter eller ampuller?
– Tabletter.
– Hundre og sekstiåtte og en halv. Stemmer det?
– Ja.
– Da kasserer jeg den halve, siden den har ligget åpen såpass lenge. Jeg sjekker dato, for de bruker vi så sjelden. … Oktober neste år. Det holder.
– Denne har visst gått ut av produksjon.
Maria søker opp og sjekker på Mediport, kundeportalen til Norsk Medisinaldepot.
Studenten fører registreringer for hånd på et papirskjema.
– Tolv?
– Tolv.
– Femten, seksten, sytten, atten. Jeg skal bare sjekke om det er bestilt mer. Si fra om det går for fort.
Så langt bra. Ingen avvik. Lufteanlegget summer svakt. Kasserte medikamenter, utstyr og innpakning fordeles mellom restmedisinbeholder, kanyleboks og andre konteinere.
Marias telefon ringer. Én ende av samtalen høres.
– Hvor mange skrev du inn?
– Har du bestilt …
– Fjortende i fjerde. Se på den. Tjuefem fra dere til oss.
– Ja. Da var det null her. Etter det har det kommet to ganger fra apotek.
Utenfor trekker en vindusvasker vannslangen opp på en avsats og gjør seg klar.
Fellesrom, aktivisering
– Skal jeg sette på Prøysen?
– Ja, det kan du gjøre.
– Da får jeg ta en sang jeg kan.
Sykepleier Tine Pernille Skardal aktiviserer med musikk. Fire kvinner sitter hver for seg i fellesrommet.
Fra et bærbart stereoanlegg fyller snart «Du ska få en dag i mårå» det lyse, romslige rommet. Melodien får særlig én av kvinnene å lyse opp. Hun synger med. Andre beveger leppene til teksten, men uten hørbar lyd.
– Her synger vi med den stemmen vi har.
Litt påskepynt står igjen. «Husk å tine brød», oppfordrer en lapp på kjøleskapet.
Hun husker ikke så mye lenger, men kan fortsatt sin Prøysen. Vi befinner oss tross alt i den store dikterens hjemkommune, noen få kilometer sørøst fra Rudshøgda.
Nok en beboer kommer inn.
– Vil du ha en kaffekopp?
– Den må væra sterk, den da.
Lokalaviser ligger oppslått på bordet med nest siste nytt fra verden utenfor.
– Står det noe spennende?
Vaktrom, legevisitt
Foran en dataskjerm vurderer og diskuterer han medisinering, tilstand og utvikling for ulike beboere med sykepleier Mette Nygård.
– Vi tar en CRP i morgen for å sjekke.
– Hun var på 31 mandags morgen. Da blei’a satt over på tabletter etter lunsj.
– Da kontrollerer vi før eventuell avslutning.
En takvifte snurrer sakte rundt. En hylle har brevkurver merket med «vold/trusler», «økonomi», «ansettelser», «fraværsoppfølging», «etikk» og «avvik». Mapper med «postkjøkken», «palliasjon» og «grunnkurs demens». Turnus for pinsen henger på døra.
– Han fikk Toilax sist, men er veldig hard i magen.
– Har han hatt noe mer avføring etter det?
– Sist tirsdag.
«Husk å sjekke at krana på fellesdo’n ikke står og renn», står det på en lapp.
En mann i arbeidsklær kommer inn. Lukker et vindu som har stått på gløtt. Noen strakser senere hamrer vannstrålen mot ruta.
En beboer med rullator vinker blidt inn gjennom vinduene ut mot korridoren. En ansatt passerer med et tomt serveringsbrett.
– Fem milliliter der også, eller?
– Da trenger vi ikke dosett på dem.
På en tavle er det festet instruksjoner for kanalvalg på Samsung-TV og en litt slitt lapp om robotselen Paro.
– Er hun ofte våken på natt?
– Det gjelder mange. De sover når de er trygge. Når det er folk rundt dem. Så er de desto mer våkne om natten.
Beboerrom, legevisitt
– Det jeg vil spørre om, er om jeg kan få noe for magen.
– Du har fått tabletter.
En kran senker seg rett utenfor.
– De vasker vindua mine nå.
Beboerrom, tilbakeføring
En beboer er nettopp tilbake etter lårhalsbrudd og sykehusopphold. Sykepleier Tine Pernille Skardal veileder en student i å sette blodfortynnende.
– Hva settes 45 og hva settes 90?
– Ja, for det er forskjell.
Ambulansepersonell har trillet båren tilbake til bilen.
Kvinnen i sengen ynker seg.
– Det er lov å ynke. Oie også. Men ikke sparke. Da må du si fra.
Fellesrom, måltid
– Vil dere ha kniv og gaffel?
– Je trur det går bra.
Det er tid for lunsj. Ostesmørbrød på menyen. Sykepleier Line Granberg hjelper dem som trenger det.
– Hva vil dere ha å drikke, da?
– Vatn.
Bunker med ukeblader og julehefter ligger ved siden av en peis, som neppe blir tent på en stund. Utsikten er vid og bred her oppe fra fjerde etasje gjennom nyvaskede vinduer.
– Den var litt varm.
– Ja, den var det.
Det serveres rød saft til dem som ønsker det.
– Vil du ha på smekka?
– Nå hørte jeg at statsministeren lovte oss mer pensjon, men vi klarer uansett ikke å spise oss mer enn mette. Vi har det jo bra, vi.
Flere beboere kommer inn. Rullatorer skaper en mild trafikkork mellom dør og langbord.
– Jeg så de var og vasket vinduene. Det var litt vanskelig å komme seg forbi alle vannslangene der ute. Jeg måtte kjøre over dem.
TV-en er av under måltidet.
– Jeg vil ikke være her lenger enn jeg må, sier en beboer høyt og reiser seg litt brått.
Så tar han seg i det.
– Det er ikke fordi jeg ikke vil være sammen med dere, altså, men jeg er ferdig å eta.
Sykepleier Line kommer med Paracet.
– Skal jeg dele den?
– Nei, det trengs ikke.
– Du har så røde negler og, du.
– Støre lovet store tillegg til pensjonen.
– Det hadde jo vært greit med litt mer lommepenger.
I det fjerne kan man fremdeles skimte snøflekker på noen åskammer.
– Noen som vil ha mer saft?
– Nei, man må jo holde på linjene.
– Det er jo snart sommer.
Beboerrom, sårstell
– Har du flagg på bordet? Er det noen spesiell anledning?
Sykepleier Maria Winther skal skifte på et diabetisk fotsår. Rommet er i første etasje. Vindusvaskere står på.
– Ja, de gjør det fint.
– Mye som skal skje i dag. Skal bare se at jeg har det jeg trenger.
Hyller er stappet med bøker. Bjørnson, Undset, Hoem. Fotoalbum og friske blomster.
– Jeg har hatt bursdag.
Det er mange år som skal få plass i et lite rom.
– Jeg bare holder på, jeg, for jeg vet at du ikke kjenner noe smerte i såret.
– Ja, det er bare å skjære bort.
– Nei, det skal jeg ikke. Det hjalp at vi fikk tatt det verste i går.
Vårsola er skarp. Gardinene trekkes for.
Norsk rikskringkasting bringer verden inn i rommet. Lyden er av, men bulletinene kan leses. «Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj reiser til Haag.» «Norges Bank setter opp styringsrenta.»
– Du kjenner jo naboene mine, du?
– Ja, stemmer det.
– Nå har han mannen drevet på og skåret ned tjuahekken. Han har vært så flink.
– De blir jo så høye. Vi kjøpte og tuja, som skulle bli maks to meter.
Telefonen ringer, men begge hendene til Maria er opptatt.
– Det fine nå veit du, er at vi er et team, så om ikke jeg tar den, ringer de bare til en annen.
– Nei, og vi har fått det finere og unngått infeksjoner. Du har jo ikke trengt antibiotika siden januar.
«Storbritannia forbereder seg på kroning.»
– Sånn, nå ble det rent og pent.
Dagvakt, torsdag 4. mai
Brumunddal sykehjem, Ringsaker
- Ringsaker kommune har rundt 35 000 innbyggere og er Innlandets største kommune målt etter folketall.
- Kommunen har fem sykehjem som driftes av enhet for institusjonstjenester.
- Brumunddal sykehjem har tre avdelinger for langtidsopphold med 22 til 24 plasser hver. I tillegg har de en skjermet avdeling med 24 plasser.
- Et sykepleierteam har et overordnet, sykepleiefaglig ansvar for hele sykehjemmet og jobber på tvers av avdelingene. Dette gjøres blant annet for å kunne utnytte hverandres styrker på tvers av avdelingene, for at det alltid skal være sykepleierressurser tilgjengelig, for at alle skal tilegne seg nødvendig kompetanse og kunne steppe inn der de trengs.
- Teamet består som regel av fire sykepleiere/vernepleiere på dagvakten, to på kveld og to på natt.
- Sykepleien besøkte sykehjemmet 4. mai 2023 på en dagvakt. Dagens team består av Line Granberg, Tine Pernille Skardal, Maria Winther og Mette Nygård. Tre sykepleierstudenter er her i praksis.