Da Synne Sun Løes var blitt sykepleier, begynte hun å skrive
Gjennom jobben får hun tilgang til en verden av tanker, følelser og ideer.
SYKEPLEIERE
Synne Sun Løes
- Psykiatrisk sykepleier, jobber som samtale- og gruppeterapeut på Vinderen voksenpsykiatriske avdeling i Oslo. Forfatter av åtte bøker, blant annet Sinnapsykologen, en satire over psykisk helsevern.
- Født i 1975.
- Aktuell med essaysamlingen Ingen kan spytte på et smilende ansikt.
Hvorfor ble du sykepleier?
– Det var både ikke tilfeldig og tilfeldig. Pappa er anestesilege, mamma bioingeniør, og alle mine tre søsken jobber innenfor helse- og sosialfag. Som liten var jeg av og til med pappa på sykehuset, og det var spennende. Det påvirket meg. Jeg ville også tidlig bli forfatter og tenkte det var lurt å ta utdanning som ville gi jobb og mulighet til å jobbe fleksibelt.
Hvordan gikk det?
– Jeg angrer ikke. Da jeg hadde blitt sykepleier, begynte jeg å skrive.
Var det sykepleien som forløste skrivingen?
– Det var nok mest at jeg gikk på skriveskole etter sykepleien. Men nå, etter å ha skrevet i mange år, ser jeg hvilken nytte jeg har av sykepleieryrket. Det gir et rått materiale. Selv om jeg ikke skriver direkte fra praksis, har jeg tilgang til et annet livsrom, en verden av tanker, følelser og ideer.
Var det alltid sykepleier du skulle bli?
– Nei, det lå nok mer for meg å bli noe som hadde med lesing og skriving å gjøre, introvert og sjenert som jeg var. Jeg tenkte nok at det var å gå utenfor komfortsonen å komme så tett innpå folk, men at jeg hadde godt av å tøye de grensene.
Var det en spesiell hendelse som fikk deg til å bestemme deg?
– Nei, det var heller en pragmatisk løsning. Du får jobb og lærer noen praktiske skills som verden trenger, og som ikke går ut på dato.
Hva motiverer deg som sykepleier?
– Å møte pasienter, samtale med dem og prøve å forstå hvordan de kan bli bedre. Jeg liker å jobbe i team, og selv om jeg møter pasienter alene, diskuterer jeg mye med kolleger.
Er det noe du alltid må ha på deg på jobb?
– Nøkkelkortet mitt, hvis ikke kommer jeg ingen steder. Og så drikker jeg en del kaffe, så jeg må ha kaffekopp i nærheten.
Er det en spesiell hendelse eller person som har definert deg som sykepleier?
– Jeg er nok ikke en veldig tradisjonell sykepleier, siden jeg jobber i et tverrfaglig miljø. Jeg blir nok en rar blanding av mange forskjellige fag. Men jeg har med meg de gamle teoretikerne.
– Som hvem da?
– Katie Eriksson, som snakket om lek og håp. Og på videreutdanningen snakket vi mye om Antonovsky, som er opptatt av det å ha helse, selv om man er syk. Jeg husker at lærerne på min grunnutdanning på Diakonhjemmet snakket mye om å lindre lidelse. Det er litt unikt for sykepleien, tenker jeg. Unikt og veldig viktig. I fjor fikk jeg en hjertebetennelse og var innlagt ti dager på hjerteavdeling. Da fikk jeg erfare hvor viktig de basale sykepleieregenskapene er.
Hva tenker du på da?
– Vennlighet, respekt, håndlag. Hvordan man utfører prosedyrer og hvordan man opptrer. Jeg klarer ikke å peke på akkurat hva det er, men noen sykepleiere gir et spesielt inntrykk. De har en kompetanse og noen medmenneskelige verdier som jeg prøver å være bevisst på selv i møte med pasienter. Det er mye terapeutisk i det sykepleiefaglige håndverket og den sykepleiefaglige holdningen. Skulle pasienten besvime eller få panikkanfall, har jeg som sykepleier også kompetanse på det rent fysiske, det å ta på en pasient. Vi er ikke så redde for kropper.
Er det andre ting du har med deg?
– Jeg har klare minner om viktigheten av stell og hvordan det skal gjøres. Hvordan man skal holde kluten, for eksempel. Jeg er fascinert av ritualer, og av at faget sykepleie er en blanding av så mye. Det rent tekniske, det å gjøre godt, omsorgen, tilstedeværelsen. Og det å ha en ro.
Når tenker du at «dette er bra sykepleie»?
– For noen år siden ledet jeg et depresjonsmestringskurs, hvor vi blant annet, sammen med to psykomotoriske fysioterapeuter, brukte fysisk aktivitet og lek. Det ble god stemning og latter, og da kjente jeg at dette er veldig bra. Kanskje er det ikke akkurat sykepleie, men det er lek. Det er det som Katie Eriksson snakker om, det livgivende. Jeg driver også en skjønnlitterær lesegruppe for pasienter og tenker at det er i sykepleiens ånd om å finne mening og mestring i møte med lidelse.
Er det noe du har gjort som sykepleier som du angrer på?
– Jeg kan ikke komme på noe. Jeg har vært veldig fornøyd med hvordan det har blitt, men tror ikke jeg hadde egnet meg i somatikken. Jeg hadde praksis på gastroavdeling, husker jeg, og der var jeg ikke i mitt rette element.
Hvordan fant du psykiatrien?
– Etter skriveskolen tok jeg Hurtigruten til Bergen og bestemte meg for å bli der en stund. Jeg gikk rett opp på psykiatrisk klinikk og spurte om jobb.
Hvorfor psykiatri?
– Det tiltalte meg. Jeg tror det henger sammen med den litterære interessen. Jeg får snakke med mennesker og får høre historien deres.
Hva ville gjort deg til en enda bedre sykepleier?
– Jeg kunne tenkt meg en oppfriskning av somatiske ting. Å gjøre sårstell eller sette sprøyter har jeg mistet litt teken på. Jeg jobber bare med snakketøyet.
Andre sykepleiere:
