For noen år siden kjøpte jeg nesten hele serien på Fretex.
Bøkene om Cherry fascinerte meg, og ble svært populære. Serien kan
ha bidratt til at mang en ung kvinne valgte et yrke forleggeren
mente var preget av spenning og romantikk.
Som mange andre serier retter Cherrybøkene seg mot en voksende
skare av lesende ungdommer i etterkrigstiden. Hvem husker ikke
Nancy Drew, heltinnen i Frøken Detektiv-bøkene og Vicki Barr, den
handlingsorienterte flyvertinnen i Vicki-bøkene? Mang en ung pike
drømmer seg bort i deres eventyr. Guttene sverger til serier som
Hardyguttene.
Uniformen viktig symbol
I Cherry-bøkene knyttes drømmen om sykepleieryrket mer til det
ytre enn det som har med yrkets innhold og faglige kvaliteter å
gjøre. Markedsføringen av bøkene er med på å skape en myte om
sykepleieyrket. At det å bære den særpregete uniformen i seg selv
var tiltrekkende, er det imidlertid neppe tvil om.
På bøkenes forsider har uniformen en sentral plass i alle bøkene
som er kommet ut på norsk. Det er den samme uniformen i blått og
hvitt og med tørkle på hodet som går igjen. Den er et kjennemerke
som også bærer i seg en stor grad av stolthet. Cherry bærer alltid
sin uniform uansett hvor praktisk det måtte være i den situasjonen
hun står i. Det eneste unntaket er bind 5, «Cherry på vingene». I
den norske utgaven er Cherrys sykepleieuniform erstattet med det
amerikanske flyvåpenets uniform. Ikke overraskende er hun avbildet
sammen med piloten på flyet.
Tidligere var det vanlig at nyutdannete sykepleiere stod frem i
nyinnkjøpt uniform på bildet fra avgangsklassen etter å ha fått sin
offentlige godkjenning. Sykepleieuniform handler om tradisjon og
kjønn. Den setter sykepleieren inn i en større sammenheng som
medlem av en gruppe og profesjon som bærer av kvalitet og stolthet.
Når Cherrybøkene leses i norsk sammenheng 60 år etter at de kom ut
første gang, fremstår bruken av sykepleieuniformenpå bildene som
både iøynefallende og tankevekkende. Respekten de nyutdannete
sykepleierne møtes med handler også om hvordan sykepleiefaget
visualiseres blant annet gjennom uniformen. I seriens andre bind
«Cherry finner drømmeprinsen» utroper den nyslåtte sykepleieren
Gwen:
«Jeg vet i hvert fall en ting, og det er at å komme med
aspiranttrinnet over i blått og hvitt og med kappe på toppen, har
gjort atskillig godt for min selvtillit.»
Hun senket boken og dro fingrene gjennom det røde håret.
«Dessuten vet jeg en ting til, i tilfelle noen er interessert i å
høre den: Har dere ikke lagt merke til at det er noe annet med de
eldre søstrene og doktorene nå som vi har kappene? De stoler på
oss! Vi er ikke lenger uvitende skapninger.»
De seks første bøkene – krigsbøkene
Krigstjeneste står sentralt i nyere amerikansk historie og
kultur. På en rundtur i amerikanske stater har jeg overalt funnet
minnesmerker knyttet til innsatsen amerikanske kvinner og menn har
gjort for sitt land og amerikanske interesser. Stoltheten over å ha
gitt sitt bidrag til landet kommer også godt frem i
Cherry-serien.
Forfatteren Helen Wells startet skrivingen da USA for alvor ble
trukket med inn i den andre verdenskrig. I de første bøkene legger
Wells vekt på hvor viktig det er at både menn og kvinner står
sammen mot en ytre fiende. Den ytre fienden er i hovedsak Japan og
i mindre grad Tyskland. Da bøkene kom ut i USA var det viktig å
skape en opposisjon som var villig til å stille opp og ofre sitt
liv for landet.
Cherry får Kallet
Det er i dette landskapet at Cherry Ames starter sin
sykepleierkarriere med trening på Spencer Hospital, atten år
gammel. Cherry er usikker i sitt valg av yrke. Hun har hørt så mye
negativ omtale.
«Hun følte seg ikke som hun var atten år og ferdig med gymnaset
og nesten sykepleieelev. Til tross for at det hun drømte om og
håpet på, var hun ennå ikke helt sikker på at sykepleien var det
rette for henne. Alt hun hadde blitt fortalt, fór gjennom holdet
hennes – en får se så meget lidelse, en må skrubbe gulver, en kan
komme til å gi en pasient feil medisin, og alle de andre
marerittene. Kanskje bare tull alt sammen. Cherry ville lære seg et
ordentlig yrke. Ikke bare det, men hun ville gjøre nyttig arbeid,
arbeid som det virkelig var bruk for. Hun interesserte seg for
andre mennesker og hadde lyst til å gjøre noe for dem, på en nyttig
og ordentlig måte. Men hadde hun alle de egenskapene som er
nødvendig for å bli sykepleierske? Ville drømmene hennes kunne
overleve de tre harde læreårene? Nå – det ville ikke vare lenge før
hun fikk svar på det.»
Foreldrene støtter imidlertid valget hennes. «Fru Ames smilte.
Far og jeg synes du har valgt nesten det fineste yrke som finnes.
Og det mest nødvendige når det er krig. Vi er forferdelig stolte av
deg. Og vi er begge sikre på at du kommer til å gjøre det fint, og
greie eksamenene.»
Jeg finner oppofrelsen for land og folk mange steder i bøkene om
Cherry. Behovet for sykepleiere og soldater blir etter hvert stort
i USA. Det gjelder å motivere og appellere til grunnleggende
amerikanske verdier. Når det gjelder behovet for sykepleiere i
hæren fremheves det i «Cherry finner drømmeprinsen» at det å
tjenestegjøre som sykepleier i hæren er det største noen kvinne kan
gjøre. Andre steder knyttes det å være sykepleier i det
mannsdominerte miljøet til rollen som søster og mor. Sykepleieren
er soldatenes mor- og søstersubstitutt. Hun representerer det gode
og varme, det omsorgsfulle, i en verden og hverdag der det handler
om å drepe og å unngå å bli drept.
Plikten
Bøkene om Cherry har sterke moralske appeller til sykepleierne.
Allerede i første bind får leseren med seg hvordan plikten i yrket
internaliseres hos Cherry. Det er bestyrerinnen på
sykepleierskolen som formulerer ordene somblir så viktige for
Cherry:
«Søster Reamer begynte med å fortelle dem at fra nå av var
yrkeskvinner, og at de i sin opptreden måtte gjenspeile den
verdigheten som lå i deres yrke. En sykepleiers første plikt, sa
hun langsomt og veloverveid, er alltid å ofre seg for pasienten.
Ordene sank inn i Cherry, og hun visste at hun aldri ville glemme
dem. Likevel studerte hun på om det var mulig helt å kunne glemme
seg selv og ofre seg for en pasient, og om drømmen hennes om å være
en god sykepleierske kunne realiseres i det virkelige
sykehuslivet»
Elevtiden
Atten år gamle Cherry Ames blir tidlig konfrontert med et system
der disiplin råder på Spencer Hospital. Her er det ikke tvil om
hvem som er sjefen. Pleierskene får ikke lov til å gå omkring på
sykehuset som de vil, men bare på de anviste avdelingene. Det er
kun seniorelevene som får ha radio på rommet.
Forventningene til det ytre slår sprekker.
«Søster Reamer anbefaler en tykk hvit genser når de skal ha
nattjeneste. Ingen smykker, ikke høye hæler. Adskillige føtter blir
i en fart stukket under stolene. Hvor ble det av romantikken når
kjønnet ble nøytralisert på denne måten?»
Bestyrerinnen legger lista høyt: «Og hva kappene angår, «, sa
bestyrerinnen med et smil, «så vil dere få kappene dersom dere kan
greie dere gjennom den tre månedes aspiranttiden. Da er dere
flyverferdige sykepleierskeelever. La meg bare til slutt minne dere
om at dere kommer til åtrenge god helse, intelligens, uselviskhet,
tålmodighet, takt, godt humør, medfølelse, dyktighet og ordenssans,
pluss nok av energi til hardt arbeid.»
Nurse Corps
Cherrys deltakelse i krigen starter i Mellom-Amerika før hun
sendes til Asia der kampene er intense. Cherry Ames og alle hennes
Spencer-klassekameratene stiller opp som frivillige til hærens
Nurse Corps. De gjennomgår anstrengende grunnleggende opplæring, og
blir sendt for å arbeide på et base-sykehus i Panama. Her kommer
Cherry på kant med hærens regelverk. Det provoserer, men hun er
viljesterk og oppnår stort sett det hun ønsker.
Før hun og de andre Spencer-sykepleierne blir sent ut til
krigsinnsats har de fått med seg klare budskap om sin rolle.
«Akkurat nå er det det viktigste arbeidet av alle. Det er
sannsynlig at det vil bringe dere langt ut i verden, og dere vil
være med å skrive historie. Og det er ikke bare en midlertidig
krigsjobb. Etter krigen vil det være bruk for pleie av veteraner.
Og i de krigsherjede landene vil det bli gjenreisningsarbeid og
bruk for sykesøstre for å hjelpe alle de utsultete menneskene til å
bli friske igjen.»
Rollen som sykepleier settes her inn i et større perspektiv –
ikke religiøst, men sekulært i forhold til de utfordringer verden
står overfor i kampen mot nazismen og fascismen. Begrepene fascisme
og nazisme nevnes for øvrig sjelden i bøkene. Det er heller ikke
mulig å finne klare religiøse føringer hos Cherry og hennes
medsøstre. Deres idealisme bæres oppe av en genuin humanistisk
holdning i beste Røde Kors- tradisjon.
Sykepleier og soldat
Bøkene som omhandler krigen legger vekt på sykepleiernes
oppofrelse og krav. Begrepene sykepleier og soldat kobles sammen.
En sykepleier er en soldat i fredstid, heter det. Alle sykepleiere
skal ta mødrenes plass der ute i krigen, og sykepleierne skal bruke
sitt liv slik at andre kan få leve. Det er det største noen kvinne
kan gjøre, heter det.
Det er særlig seriens bind 3 til 6 som direkte omhandler krigen
og krigshandlinger, med bøker som «Cherry – de såredes venn». Selv
om leseren får beskrevet alvorlige skader og død, fremstår krigen
likevel mindre grusom enn det vi i dag vet om krigshandlingene i
Asia og Europa. Det er jo særlig krigen i Asia som er i fokus.
Cherrys praktiske sykepleierorientering gjør henne i stand til å
takle selv de vanskeligste situasjoner. Hun møter ulike type
krigsskader. De er både av fysisk og psykisk karakter. I «Cherry
blir oversøster» gis det for eksempel en god beskrivelse av
atferden til og tausheten som preger en soldat som har opplevd
såkalt granatsjokk. Skadene og lemlestelsene fremstår imidlertid
aldri helt realistiske.
Flygende engler
Cherry blir forfremmet til oversøster, hun får blant annet
ansvar for evakuering av et sykehus på en jungeløy i Stillehavet og
blir testet under ild og bombardement. Hun forflytter seg
imidlertid allerede i neste bind, «Cherry på vingene», til England.
Der er hun løytnant i flyvåpenet. Flygende engler, blir de
luftbårne sykepleierne beskrevet som. Oppdraget i England er å
evakuere sårede soldater fra kampområder på kontinentet. Hun er i
krigssonen der kamper foregår og blir beskutt. Krigens grusomheter
er imidlertid nedtonet. Vi leser heller ingen steder om utryddingen
av jøder, sigøynere og kommunister. De verste utslagene av krig og
et totalitært styresett blir leseren skånet for. Slik var det også
når det gjaldt krigen i Asia. Var det fordi forfatteren ikke ville
skremme fremtidige frivillige og soldater? Eller fordi dette ikke
var aktuell tema for bøkenes potensielle lesere – unge kvinner fra
middelklassen i USA?
Kunsten å glemme
Når krigen er over, må Cherry tilpasse seg fredstid. Hun vender
hjem og blir sykepleier på et rehabiliteringssykehus. Her møter hun
soldater som er blitt skadet i krigshandlinger. I historien trekkes
sivilsamfunnet inn i større grad. Her går forelskelser hånd i hånd
med ubearbeidete hendelser fra krigssonene. Hendelser fra
krigsmarkene skulle det ikke snakkes om. Her var det bare å glemme.
«Aldri skulle de snakke om det fryktelige de hadde opplevd under
krigen» står det et sted. Menneskets mørke sider og kriminalitet
dukker opp når det blir oppdaget at medisin på sykehuset er blitt
stjålet. Jakten på gjerningsmannen er det bærende element i
historien. De gode og oppofrende sidene formidles både gjennom
evnen til å forelske seg og hjelpe syke som ikke er en del av
militæret. Cherry skjønner betydningen av nærhet og dialog. Som
terapi for en ung gutt med fordøyelsesproblemer forteller hun
historier.
Etterkrigstiden
De øvrige bøkene i serien henter handlingene fra ulike sider av
det amerikanske samfunnet i etterkrigstiden. Sosiale ulikheter
kommer frem, men analyseres ikke. I bøkene fremstår sosiale
ulikheter som naturlige og skapt av individet selv.
Etter anstrengende år i hæren velger Cherry å ta del i privat
pleie. Det amerikanske samfunnet har en høykonjunktur. Mange har
råd til å betale for privat helsetjeneste. Cherry er imidlertid
ikke så nøye når det gjelder betalingen. Hun drives frem av
oppofrelse og idealer slik hun også ble motivert til å tjene nasjon
og folk i krigsårene. Cherry er godheten selv. Det er det
imidlertid ikke alle som her. Menneskers griskhet er til stede som
en ondskapens dimensjon i de fleste av bøkene. Det er ikke lenger
gode og dårlige nasjoner, men gode og dårlige enkeltindivider.
Helsesøsteren
1950-årene er en periode i amerikansk helsepolitikk preget av
forebyggende helsearbeid. Den rollen går Cherry også inn i: «Cherry
blir helsesøster ». Hun drar til New York sammen med medsøstre fra
Spencer-sykehuset. Mysterier oppstår og igjen tar Cherry saken.
Deler av de fattiges virkelighet kommer til uttrykk, men
overfladisk. Det er Cherry som får det vanskeligste distriktet. Hun
ser hva det betyr for mennesker å miste arbeidskraften og
arbeidsgleden.
Cherry beveger seg uproblematisk mellom samfunnets ulike sosiale
lag. Etter å ha blitt konfrontert med den sosiale virkeligheten i
New York, møter hun i «Cherry til sjøs» rikfolk med problemer på et
glamorøst cruiseskip. Hovedtema er jakten på en sjelden ambra.
Innenfor rammen av jakten på det forsvunne smykket dukker
sykepleiefaglige forhold opp. Cherry veileder en av passasjerene
som har en syk ektemann. «Jeg skal lære Dem hvordan De skal bade
ham mens han ligger i sengen og hvordan De skifter lakene uten å
flytte ham. Han vil sikkert like det.»
Utfordringene i helsevesenet er mange. Det trengs folk.
Veldedighetens USA tilbyr løsninger. Cherry utbryter at «Hundrevis
av de såkalte sosietetskvinner arbeider i sykehusene og gjør en
utmerket innsats. Vi ville ikke klart oss uten dem.»
Det gode i mennesket
Cherry tror godt om menneskene. Hun tror godt selv om de
kriminelle. «Fengsel ville ødelegge noe i en mann som ham.», hevder
Cherry om tyven på cruiseskipet der hun arbeider. «Forbrytere skal
sannelig komme på den grønne gren om dere kvinner skal overta
loven», får hun til svar fra skipets mannlige skipslege.
I de kommende bøkene følger vi Cherry som barnesykepleier,
nattsykepleier og distriktssykepleier i et fattig område i
Kentucky-fjellene. Cherry er igjen helten og bæreren av det gode. I
boken «Cherry som klinikksykepleier » (bind 13) står hun overfor en
av sine mest dramatiske utfordringer. Hun kidnappes på vei ut fra
sykehuset der hun arbeider. Hun får bind for øynene og føres til et
hemmelig sted der hun tvinges til å bistå under operasjon med
revolver pekende mot sitt hode. Det er en kriminell som er skutt i
beinet og må opereres. Sentralt i hennes bevissthet står budskapet
om at intet liv er så dårlig at det ikke er verdt å redde det.
Hennes hjelpsomhet og opptatthet av pasienten redder henne også
denne gang. Hun løser det kriminelle mysteriet der hennes
egenskaper som medmenneske og sykepleier har vært viktige.
I bind 15 arbeider Cherry i eldreomsorgen. Scenen er et privat
hvilehjem for eldre. Her handler konfliktene om arv, rikdom og
rettferdighet. I «Cherry som detektiv» er hun kontorsøster og
involveres i et valg på ordfører og krangel.
I de øvrige bøkene er hun henholdsvis skolesøster, sykepleier i
et departement som har ansvar for eldre antikviteter, sykepleier i
en sommerleir i Pennsylvania, sykepleier ved en revmatologisk
avdeling og en kanadisk øy der smugling er en utfordring. De
uverdige ungpikebøkene som «alle» leste.
Cherry-bøkene ble ikke kjøpt inn på bibliotekenes
innkjøpsordning. De var ikke «verdig litteratur» for et kulturelt
orientert publikum. Men det er viktig å merke seg at forfatteren
Helen Wells var opptatt av at kvinner skaffet seg en selvstendig
karriere. På den måten kan bøkene også leses som uttrykk for et
progressivt syn på kvinner og kvinners kamp for anerkjennelse.
Perioden hun skrev i er jo ellers kjent som «husmødrenes periode».
Å være hjemme hadde status og var normalt for de fleste
kvinner.
0 Kommentarer