- Her er det fint. Men trist også.

SAMME BÅT: Pasientene på dagposten utveksler erfaringer. Det gir samhold. Sykepleier Cathrine Kjeilen Nygaard og Sajwa Alsalman kjenner hverandre godt. Foto: Marit Fonn

Sykepleiere lindrer smerter i både kropp og sjel.

Presten har nettopp snakket om menneskets verdighet. Langbordet er fortsatt fullsatt på dagposten ved Sunniva senter.

Som vanlig har de tatt seg god tid til å spise. Appetitten er ikke alltid på topp hos pasientene her. Karbonadefatet er nesten tømt. Nå er kaffekoppene i bruk.

Hvem som er hvem rundt bordet, er ikke lett å vite. Bare fysioterapeuten er kledd i hvitt. Pasienter, sykepleiere, frivillige og leger har vanlige klær.

Hver torsdag treffes de på dagsposten, fra klokken halv ti til halv tre. En annen gruppe treffes om tirsdagene.

– Samholdet her er viktig, sier kreftsykepleier Cathrine Kjeilen Nygaard.

– Pasientene liker å treffe andre i samme båt.

Les også: - La pasientenes ønsker styre

– Skikkelig omsorg

Etter kaken setter noen seg i salongen, én går for å trene med fysioterapeuten. Kåre Nising leser avisen. Han tror han vet hvorfor han er eneste mannlige pasient her:

– Menn har vanskelig for å innrømme at de trenger hjelp.

For ham ble det lettere å ta beslutningen om å komme hit fordi hans kone er på sykehjem. Men en gang i uken er nok, synes han. Nising syns særlig det er fint å få oppfølging av lege.

Hver gang de møtes holder noen foredrag eller underviser. Det kan være legen, sosionomen – eller krimforfatteren Gunnar Staalesen. I dag var det altså presten.

– Det ble en fin dialog, mener Nising.

Han har fire strikkende damer ved siden av seg. Noen produserer lapper til et felles teppe. Et praktisk prosjekt, påpeker de. Da kan andre overta når de ikke er her lenger.

Sajwa Alsalman kommer til salongen i rullestolen sin.

– Her er det fint. Men trist også, sier hun.

Alsalman er ekstra glad i sykepleier Nygaard.

– Jeg kaller henne mamma. Vi ler masse. De flotteste jentene er her, vi får skikkelig omsorg, sier hun.

Bedre her

Sengeposten ligger i et annet bygg. Morgenen etter er kreftsykepleier Birthe Nesslin Bødtker i ferd med å gi frokostmedisin til en pasient.

Bødtker stikker henne i magen og gir blodfortynnende injeksjon. Nei, det gjør ikke vondt, sier den erfarne pasienten. Så får hun mikstur i munnen, for å motvirke sopp. Ikke spesielt godt, bemerker hun.

Hun har det mye bedre her enn på en vanlig avdeling:

– Her er færre å forholde seg til.

Alle pasientene her har langtkommen sykdom. De får først og fremst lindret smerter og kvalme. De fleste er mellom 40 og 60 år. Fire av ti dør her, men de fleste reiser hjem eller til sykehjem.

Tre kvinnelige leger venter på Bødtker. De vil ha henne med til en annen pasient. Men Bødtker må først stelle ferdig pasienten hun nettopp har gitt medisin. En annen pasient har bestilt røyking.

En ung mann kommer med en dame i rullestol.

– Jeg skal legges inn noen dager, sier hun.

Sykepleierne sjekker i papirene. Finner henne ikke. Damen opplyser at hun er hjerteoperert. Mysteriet er løst, hun skal til en annen avdeling

Enhetsleder Fanny Henriksen er lettet.

– Jeg er glad det ikke var en glipp i systemet.

Her er sju pasienter nå, men plass til åtte.

– Det er ikke smekkfullt alltid. Men vi vil gjerne ha full post, så vi kan hjelpe flest mulig. Mange kommer fra andre sykehusavdelinger der de ikke klarer å lindre pasientene godt nok.

Les også: Må tørre å skuffe

Frivillig

En mann passerer med et serveringsbrett. Bjørn Kongsvik var besøksvenn da han nylig fikk tilbud om kurs for frivillige.

– Hva lærte du?

– Om taushetsplikt. Og å bruke sunn fornuft. At vi ikke skal snakke om egne ting til pasientene.

En pårørende beveger seg hjemmevant rundt.

– Synd at dette er det eneste tilbudet i sitt slag på Vestlandet, sier hun.

Hun bor i Rogaland, og overnatter nå på rommet til slektningen sin.

Velvære

Enhetsleder Henriksen tar med seg flaskepenger for å kjøpe boller: Det er jo fredag og da skal personalet ha ukeslutt.

Fysioterapeut Tone-Lise Frantzen er stadig å se i korridoren. Hun har et variert tilbud: Massasje, varme, bevegelse, avspenning.

– Målet er velvære, vedlikehold eller lindring. Jeg kan hjelpe med gode liggestillinger. Mange har store lymfeødem. Det kan behandles med massasje.

De tre legene kommer opprømt ut fra et pasientrom:

– Hun smilte jo fra øre til øre!

Legene lar seg stadig berøre av skiftende sinnsstemninger hos pasientene: Fra sorg og smerte til glede og galgenhumor.

Den pårørende fra Rogaland griper fatt i en av dem. Hun skal reise hjem et par dager. Nå får hun bekreftet at hun vil bli tilkalt hvis noe akutt skjer.

Frivillige Kongsvik får mer å gjøre:

– Kan du lage frokost? En skive med hvit og en med brun, spør en sykepleier.

– Loff?

– Nei, ta grovt.

Bryllup

Anne-Britt Waage Seehuus har mistet smertepumpen sin i golvet. Hun er lei seg, men sykepleier Bødtker bedyrer at dette skjer stadig.

– Det skal du ikke tenke på. Ofte tåler de en støyt.

Hun sjekker at den virker fortsatt.

– Du ligger med en dum knekk i ryggen, sier Bødtker og hjelper Seehus til en mer oppreist stilling.

Samboer Johnny sitter i en stol ved sengen, og der kommer presten. De samboende har levd sammen i over 25 år. Nå vil de gifte seg på sykehuset.

Tvil

Skillingsbollene er klare på pauserommet.

– Hvordan har din uke vært, spør enhetsleder Fanny Henriksen én etter én.

Frivillige Kongsvik synes det går fint. Birthe Bødkter også.

– Denne uken har vært luksus. To dager fri og en på kurs.

– Et viktig kurs, sier Henriksen.

– Det var fint vær da jeg hadde fri. Jeg gikk tur. Det hjelper for rygg, kropp og sjel.

En lege reflekterer over den evige tvilen: Gjorde vi det rette? Skulle vi gjort det annerledes? En sykepleier forteller hvor tungt det var da pasienten hennes fikk komplikasjoner.

– Så han kjenner du under huden? sier Henriksen.

– Ja. Men ellers går det bra.

Litt for travelt, sier en annen. Litt mye hals over hode.

– Det fineste jeg fikk på 50-årdagen min, var fast jobb. Og så har jeg begynt i 100 prosent. Fint for kontinuiteten, sier sykepleier Elin Rolfsnes.

– Det var fiks og miks for å få det til, sier Henriksen.

En lege snakker om pasienten som endelig avreagerte denne uken:

– Det var bra at trøkket kom ut. Det var en sterk opplevelse å se. Jeg måtte jobbe for ikke å grine sjøl, sier hun.

– Viktig bearbeidingsarbeid. Vi trenger ikke å si så mye, sier Henriksen og opplyser at de har hatt 171 pasienter til nå i år.

– Vi har aldri før hatt over 200 pasienter. Det tror vi vil skje i år. Det skal vi klare. Vi har fått flere regionspasienter. Det er kjekt.

Selv har hun hatt en travel uke med to fraværende sekretærer.

– Jeg merker det utrolig godt. Det blir mye ekstra.

Litt senere er helgeturnusen i boks.

– Vi er heldig som får jobbe her. Vi kan mye, sier enhetslederen.

Hun lar seg stadig motivere:

– Jeg snakket med en avdelingsleder på et sykehjem i dag. Jeg fikk lyst til å dra og undervise med en gang.

Egenverdi

Prest Jan Helge Gram Eggestøl passerer. Han er fornøyd med gårsdagens seanse på dagposten.

– Det er en fin gjeng. I går var pasientene frampå selv for første gang.

– Hva sa de?

– Når du ikke lenger får til det samme som før, er det ikke så lett. Det er vondt ikke å kunne stelle for familien lenger. Når kroppen svikter, må man være bevisst sin egenverdi inni seg.

Her på sengeposten hilser presten på alle nye pasienter for å senke terskelen for å ta kontakt.

– Hva snakker de om?

– Alt mulig. Hva som skal skje med båten deres når de dør. Familiekonflikter, som kan dukke opp når begravelse blir tema. Kjærlighet. Tap av kjærlighet.

Han legger til:

– Vi snakker om Gud og.

For mange er det religiøse språket godt:

– Vi kan tenne lys, lese salmevers, be. Ved å hente fram åndelighet i oss, kan krefter forløses. Vi har nattverd og overgivelseshandling. Pårørende vil kanskje be en bønn før pustemaskinen slås av.

Ikke sykehus

Magnhild Marie Tufte og Ingrid Anne Moldestad deler rom. Smertene fikk henholdsvis fastlege og palliativt team til å søke om plass for dem her.

De er enige om at dette ikke er et sykehus.

– Her er alt til rådighet. Prest og fysioterapeut er tilgjengelig med en gang. Pleierne tar seg av oss. Vi får mat når vi vil. Alt er lagt opp for pasienten. Vi har hørt at de er best i landet.

Erfaring

Birthe Bødtker er glad hun ikke er nybegynner.

– Noen kryper mer under huden på deg enn andre. Det kommer an på livshistorien din. De fleste her har erfaring. Vi behandler tross alt mennesker som har kort forventet levetid.

Datteren hennes var 6 år da hun døde av kreft. Det er 18 år siden.

– Vi avtalte at jeg skulle bli sykepleier, aller helst i kreftomsorgen.

Hun ble sykepleier i 2002.

– Før jeg videreutdannet meg, måtte jeg ha klargjort hvordan jeg kunne bruke bakgrunnen min.

I 2009 ble hun kreftsykepleier. Nå kan hun ikke tenke seg å bytte arbeidsplass.

Hun bretter opp ermet. På venstre overarm har hun tatovert bilde av datteren Cecilie.

– Det var 50-årspresang til meg selv, smiler hun.

En del av tilbudet er å følge opp de etterlatte.

– Uteteamet treffer dem og hører hvordan de har det. De får tilbud om å delta på minnestund, som vi har to-tre ganger i året. Også for oss er det godt å få en avslutning. Og vi ser at pårørende kommer seg videre, sier Bødtker.