OSLO Bilulykke viste vei mot intensiven

SYKEPLEIERSTUDENT: Silje Gangnes kan kanskje tenke seg å jobbe på Sunnaas sykehus, der hun selv var pasient.

Stikkord

Å ligge på intensiven inspirerte Silje Gangnes. Hun vil bli akutt- eller intensivsykepleier.

I mars 2012, da Silje Gangnes (20) gikk siste året på videregående, havnet hun i en alvorlig front-kollisjon. Hun ble fløyet til Oslo universitetssykehus med punktert lunge, ribbeinsbrudd, rift i leveren, brudd i lårbein og leggbein. I tillegg var begge helene og knærne knust. I to døgn lå hun i respirator. Senere ble hun overført til Sunnaas. Til sammen tilbrakte hun fire måneder på sykehus.

Gangnes fikk i løpet av oppholdet god tid til å se hvordan hverdagen er, og hvilke utfordringer man møter, på intensivavdelingen. Det fristet.

– Jeg har alltid visst at jeg vil bli sykepleier, men det var her jeg fant ut hvilken retning jeg skal velge, sier Gangnes.

 

– Kastet ikke ut vennene mine

I dag går Gangnes andre året på sykepleierutdanningen på Høyskolen i Oslo og Akershus. Og hun er sikker på at hun har valgt riktig.

Gangnes trekker litt på skuldrene og forteller at mange sykepleiere har vært overrasket over at hun vil bli akutt- eller intensivsykepleier etter å ha ligget på intensiven selv.

– De tenker kanskje at det er rart at jeg hver dag skal gå rundt og se pasienter som er slik jeg en gang var. Men jeg vet hvor viktig disse sykepleierne var for meg og mine pårørende. Derfor vil jeg også bety noe for andre i samme situasjon, sier Gangnes.

Det som var viktigst for Gangnes da hun var pasient, var at sykepleierne var interessert i henne og viste omsorg. Slike sykepleiere møtte hun mange av.

– De ordnet enerom til meg og trengte dermed ikke å følge besøkstidene. De kastet heller ikke ut vennene mine om de skulle skifte på sårene mine. Av og til trillet de meg ut på fine dager, slik at jeg kunne få en halvtime med sollys, ler Gangnes.

– Noen sykepleiere satte seg også sammen med meg på kvelden og så på tv. Bare det betydde mye, fortsetter hun.

 

Ser begge sidene

Pasienttilværelsen har satt spor i hvordan Gangnes er som sykepleierstudent.

– Vi vet jo at man alltid skal ha respekt for pasienten, men når man har vært en selv så tror jeg man får en annen type respekt overfor dem. Jeg hører mange sykepleiere sier til pasienten «jeg skjønner hvordan du har det». Men da tenker jeg, nei, det vet du ikke.

Erfaringene som pasient bruker Gangnes i praksisen, og ønsker å ta den med seg videre inn i yrket.

– Jeg opplever at jeg ofte forstår pasienten bedre enn det sykepleierne jeg går med gjør. Jeg bruker mye tid på å spørre og forstå, antakeligvis mer tid enn jeg ville brukt om jeg ikke hadde vært pasient, innrømmer Gangnes.

Hun forklarer at som pasient ville hun gjerne bli kjent med sykepleieren, og likte at de gjerne var litt «kompis».

– Jeg kan nå se begge sidene, både pasientsiden og sykepleiersiden. Jeg håper at det gjør meg til en bedre sykepleier, sier Gangnes mens hun ser forsiktig ned i hendene sine.

 

Deler gjerne erfaringene

Flere av Gangnes sine medstudenter har spurt henne om pasientrollen når de jobber med oppgaver.

– Vil du dele erfaringene dine med pasienter?

– Hvis pasienten ønsker det, men man skal være forsiktig med å snakke for mye om seg selv.

Gangnes forteller om en sykepleier som delte sine erfaringer med henne. Sykepleieren hadde vært i en båtulykke og fått mange av de samme skadene Gangnes lå med, for eksempel et knust kne. Sykepleieren snakket om hvordan hun opplevde det og viste Gangnes sine arr.

– Man mister etter hvert motivasjonen når man ligger så lenge uten å kunne gå. Men hennes erfaringer hjalp meg med å få tilbake gnisten, for jeg så jo at hun løp rundt omkring i gangene. Én er ting å høre at alle sier at «du blir bedre», men dette hjalp meg til å forstå det, sier Gangnes.

 

– Man føler seg liten

– At jeg har vært pasient har gjort at jeg ser betydningen av å vise omsorg. Vi leser jo om det i teorien og lærer om det i praksisen. Men jeg har sett hvor mye det kan ødelegge en dag om noen er avvisende, sier Gangnes.

Hun er bevisst på at hun ikke vil bli en slik sykepleier som avviser spørsmål i kvasse tonelag.

– Da føler man seg veldig liten. Og det gjør man fra før når man trenger hjelp til nesten alt, sier Gangnes.

En morgen kom det en mannlig sykepleier som snakket litt dårlig norsk inn på Gangnes sitt rom. Hun skjønte at han skulle vaske henne.

– Han bare dro av meg dyna og begynte å vaske meg. Han var veldig brå og hilste nesten ikke engang. Det synes jeg var ubehagelig, både fordi han var mann og fordi han ikke informerte om hva han skulle gjøre, sier Gangnes.

Hun legger til at det hjelper mot å føle seg liten det å få hele tiden vite hva sykepleierne skal gjøre.

– Å være pasient er jo en erfaring jeg skulle vært foruten, men nå som jeg har den vil jeg bruke den for alt den er verdt til å gjøre det bedre for pasienter, sier Gangnes mens hun kniper igjen et smil.

 

Jeg har sett hvor mye det kan ødelegge en dag om noen er avvisende. Silje Gangnes