– Jeg vil gi meg selv fred

En mann og en kvinne kommer inn døra. De plasserer seg i hver sin ende av bordet. Kvinnen har håret i hestehale. Hun sitter rett i ryggen med hendene i fanget. Mannen har sort hår. Han vipper seg bakover på stolen, tar fatt i to pensler og trommer med dem på lårene.

På det duklagte bordet mellom dem står akryltuber, vannmaling, fettstifter, kull og kritt i alle farger. Samtlige farger kan man finne igjen på duken som spor etter at følelser og tanker er blitt overført til papir. Den grå desemberkvelden kan man bare finne igjen utenfor vinduet. Det er siste billedterapitime på et botilbud i Oslo.

– I denne søte juletid, som kan være både og, er det mye gavestyr. Så hva ville du ha gitt deg selv til jul? Det er det jeg vil dere skal tegne i dag, sier Kari Støren, som er psykiatrisk sykepleier og videreutdannet i billedterapi.

Dype pianotoner fra Bugge Wesseltofts album It’s Snowing on My Piano settes på av Støren i bakgrunnen. Musikken skal sette i gang de kreative følelsene.

– Må det være en fysisk gave? spør mannen.

Han tegner en firkant med smal blyantstrek. Dama tar en grønn fettstift og tegner mange, tykke streker.

Reflekterer sjelelivet

Støren og Tine Myksvoll, som også er sykepleier og videreutdannet i billedterapi, startet opp med billedterapien i oktober 2012. Billedterapitimene begynner alltid med avspenning, så får brukerne en oppgave om å male noe, og deretter skal det være en samtale om det de har malt.

Terapien går ut på å gi et visuelt uttrykk til følelser og tanker. Bildet skal fungere som et kommunikasjonsverktøy.

– Det er mindre intenst å uttrykke seg gjennom et bilde, fordi da er det bildet, og ikke personen, som er i fokus. Målet er at brukerne skal bli bevisst følelsene sine og snakke om dem, sier Støren.

Hver torsdag holder hun og Myksvoll halvannen time billedterapi for tre til fire faste brukere. Mannen og kvinnen som er med i dag, har vært med siden starten. I dag er det Støren som leder gruppen, og Myksvoll har blant annet ansvar for å passe tiden.

En ramme til bildene

– Dere har som vanlig en halvtime til å male bildene deres, sier Myksvoll mens hun ser på armbåndsuret sitt.

Også hun og Støren tar fatt på tegnesakene. Wesseltofts julemusikk er den eneste lyden i rommet. Kvinnen pusser bort grønne, oransje og røde fargerester fra arket. Mannen kvesser blyanten. Tegningen er i sort hvitt.

– Nå er det igjen fem minutter, sier Myksvoll rolig.

Da er kvinnen ferdig og har samlet hendene i fanget igjen. Mannen tar tak i en gulfarge.

– Vi er nøye med tiden, for faste rammer gir trygghet. Hvis brukerne er utrygge, kan det hindre dem i å gå inn i seg selv. Når de er trygge, kan bildet av og til avdekke følelser man ikke engang visste at man hadde, sier Støren med noen nikk.

Hver av brukerne får ti minutter viet til bildet sitt. Her er det ikke den som roper høyest som får mest plass. Myksvoll forteller videre at et viktig mål med terapien for brukerne går på å vite at de blir sett.

– Vi er skapt for å uttrykke oss og kommunisere. Da er det viktig at vi får tilbakemeldinger på uttrykkene våre, sier hun.

– Jeg føler fred på kirkegårder

– Er det noen som vil begynne? etterlyser Støren.

Mannen melder seg frivillig.

– Det er en kirkegård. Jeg føler en veldig fred på kirkegårder. De som ligger der er ferdige med dette livet. Livet er jo hardt for alle, sier mannen mens han ser ned i bordet.

– Forbinder du det med fred? spør Støren.

– Ja, det var derfor jeg valgte det. Gaven var å gi meg selv fred. Jeg unner meg selv mer fred enn det jeg får, svarer mannen.

Det blir klart hvorfor mannen spurte om han måtte tegne en konkret gave.

– Det minner meg litt om skygger? undres Myksvoll og peker på at det er ekstra sort rundt gravsteinene.

– Jeg tror jeg bare var litt hardhendt med fargestiften, svarer mannen som om han ikke hadde sett det selv.

– Det er ikke noen skikkelser? spør Myksvoll videre.

– Nei, men når du sier det så kunne det ha vært det. Jeg har jo en slik fyr som dukker opp på rommet mitt, sier mannen.

Støren og Myksvoll kaster ut spørsmål som «åter» for å hjelpe brukerne til å snakke om følelser hvis de er klare for det: Noen ganger bommer de, og andre ganger treffer de. Og noen ganger treffer de noe som brukeren ikke er helt klar for å snakke om.

– Vi kommenterer forsiktig og stiller åpne spørsmål, det er et viktig billedterapeutisk redskap, sier Myksvoll.

Støren innrømmer at når hun først så bildet av kirkegården, kunne det være lett å tenke at det var et trist bilde. Men hun har lært å kjenne mannens måte å uttrykke seg på med tiden. Billedterapeutene må være bevisst sine egne erfaringer og holdninger, fordi disse gjerne spiller inn når de tolker bildene til brukerne.

– Vi skal også være forsiktige med å tolke for mye, men vi må jo tolke noe for å stille spørsmål. Vi skal likevel gi brukerne selv mulighet til å reflektere rundt den billedskapende prosessen og det ferdige bildet. Brukeren eier bildet og bestemmer hva det han eller hun har tegnet betyr, sier Støren.

Langt fra sort til gult

– Jeg ser du har tegnet stjernehimmelen du er så glad i? sier Støren og peker på stjernene på mannens bilde.

De og månen er det eneste på bilde som har fått farge: Gul. Mannen har tegnet stjernehimmel på flere andre tegninger gjennom året. Han har fortalt at gjennom oppveksten fikk det å se på himmelen på natten ham til å føle seg trygg. Støren og Myksvoll forteller at i starten tegnet ikke mannen med noen farger, og at de tolker det som en utvikling at mannen nå bruker gul oftere og oftere.

– Hva gjør dere når dere ser forandring?

– Vi spør om det vi ser, og om brukeren ser det samme. Endring kan ofte bety at de er blitt tryggere, sier Støren.

Mange ganger relaterer Støren og Myksvoll det som kommer frem ved refleksjoner i gjennomgangen til brukernes hverdag.

– For eksempel kan vi tenke at hvis en person plutselig begynner å tegne mer lekent, så betyr det kanskje at personen er litt mer leken i hverdagen også. Dette er en del av prosessen, sier Støren.

Støren og Myksvoll ser etter både farger, former, avstander mellom elementer, størrelser og forhold mellom elementer når de skal gå inn i bildene. De er enige om at billedterapi er en prosess som må gå over tid.

– Så det fungerer ikke å gjøre billedterapi én gang?

– Det fungerer på den måten at du kan få en hyggelig opplevelse med å mestre og å bli sett der og da, men det tar tid å snakke om vanskelige ting og å forstå dem, sier Støren.

– Det skal ikke være pent

Kvinnens bilde henges opp på lerretet. Hun har tegnet tulipaner som gave til seg selv.

– Men jeg ville liksom ikke bare tegne tulipaner, så jeg tegnet blomstene som hjerter. Det symboliserer glede, sier hun.

– Tegner du deg glad? spør Myksvoll.

– Ja, når jeg er her. Noen ganger har jeg det tungt, og det kan være tungt å komme rett etter jobb. Men jeg føler meg alltid lettere til sinns etter å ha vært her.

Hun er svært fornøyd med bildet sitt denne gangen. Myksvoll og Støren er likevel bevisst på ikke å skryte for mye av bildene til brukerne. De vil heller rette oppmerksomheten mot brukerens opplevelse av bildet.

– Det tar tid å få tillit til tegningen sin og legge fra seg «flink pike-syken» med at alt skal se så fint og riktig ut. Det skal ikke være pent, men et uttrykk for følelser. Dette er ikke en malegruppe, men billedterapi, sier Støren mens hun setter en finger bestemt ned i bordet.

– Passer billedterapi for alle?

– Ikke alle føler seg hjemme i det å uttrykke seg i bilder, men tegneferdigheter har ingenting å si, er Støren og Myksvoll enige med hverandre i.

Fakta om videreutdanning i billedterapi