Krakelerer på scenen
I rollen som Alzheimersyke Bente er Hildegun Riise i unntakstilstand.
«Eg har fått konstatert Alzheimer.»
Venninnes latter stopper brått. De ser på Bente, så på
publikum. Bente reiser seg og går.
Vellykket
Det Norske Teatret setter opp
Eg heiter Bente, et stykke om sykdom, vennskap og tap av
kontroll. Hildegun Riise spiller hovedrollen som 55 år gamle Bente.
– Hun lever et aktivt liv, er en god journalist i en god og
seriøs avis og har skrevet bok, beskriver Riise.
– Jeg tror hun er et veldig verbalt og sosialt vesen. Og hun er
reflektert. Med utsøkt smak.
Så blir hun syk.
Krevende
– Alzheimer arter seg sikkert veldig forskjellig fra person til
person. Men for Bente, som for andre, er det ekstremt utfordrende å
bli konfrontert med at den man er krakelerer, sier Riise.
– Både fysisk og psykisk. Det må være ekstremt krevende å stå
ansikt til ansikt med en diagnose det ikke fins medisin mot og som
gjør at personligheten din gradvis blir gravd ut av deg.
Tap av kontroll
Den danske skuespilleren Rikke Wölck har skrevet stykket, som i
høst også settes opp på Rogaland Teater.
Til danske
Lokalavisen Frederiksberg sier Wölck at stykket
kan ses som en kontrast mellom det livet vi lever, med full
kontroll over alt, og Alzheimer, som det ultimate tap av kontroll
over kropp og hjerne.
– Jeg har spilt roller som har vært distré eller glemske.
Roller som har hatt psykiske problemer, vært utagerende og
uberegnelige. Men ikke en rolle som har en diagnose som Bente, sier
Riise, og sier det er utfordrende.
– Det er klart man blir konfrontert med sin egen redsel. Man
blir andektig og går varsomt til verks når man skal synliggjøre
denne diagnosen. Det har vært viktig for oss å fremstille Bente
troverdig. Stykket krever en sannhetsgehalt, og derfor har vi
knyttet til oss medisinske eksperter. Jeg har også vært på sykehjem
for å drive research.
Vennskap
Bente er skilt, har ingen barn, ingen foreldre og ingen søsken.
Men hun har venner. Og når hun blir syk, stiller de tre nærmeste
opp. Vera, Hanne og Marie. Marie er pussig nok, som Bente selv
sier, sammen med hennes eksmann.
– Det er veldig krevende når noen trenger oss til de grader,
sier Riise.
– Og det er interessant hvordan vi reagerer. Blir vi usikre og
vender oss bort, eller våger vi å være nær? Man bør være et
ansvarlig menneske og involvere seg, men ikke alle gjør det. Noen
skygger banen.
Hun tenker seg ørlite om.
– Det handler kanskje om usikkerhet. For i slike møter blir vi
noen andre. Vi kan ikke lenger spille rollene vi er så trygge i, og
vi står i fare for å tape ansikt. Det vitner om en stor
tilkortkommenhet, en redsel for å være nær det ukjente
Hun retter på skjerfet hun har rundt halsen.
– Kan hende blir man også redd for å miste tid. Man kan føle at
den som trenger hjelp tar tiden fra oss, mens det er motsatt: Lar
vi det som skjer skje, får vi masse livserfaring. Jeg tror man
vokser mer på det enn å lese tusen bøker.
Hjelpeløse
Venninnene viker ikke. De følger Bente gjennom fornektelse,
angst, depresjon og sinne. Det er de som må fortelle henne at
artiklene hun skriver ikke lenger henger sammen. Det er dem Bente
ringer til når hun står på gaten og ikke skjønner hvor hun er. De
ler sammen, de banner og sverter.
– Disse venninnene er fantastiske, men de er også hjelpeløse.
De er redde og de blir slitne.
Blir pleiere
Bente vil ikke på sykehjem. Når hun blir pleietrengende, går
venninnene i vaktordning for å ta seg av henne. Til den grad at det
går ut over deres egne privatliv. Vera frykter å miste sin unge
elsker fordi hun aldri har tid til ham lenger.
– Men man kan sette spørsmålstegn ved hvem det er som går fra
noen i en slik situasjon, kommenterer Riise.
– Men man kommer til en grense.
Refleksjon
Hun synes det er bra at kunstnere kan belyse diagnoser som
Alzheimer.
– Jeg håper at det å ta opp et så ømfintlig tema kan være med å
åpne noen dører. Kan hende bidra til å tenke at man kan bli rammet
selv, og hvem er der da? Hvem blir jeg, når jeg kommer i nød?
Kanskje bør man tenke mer på at man skal være mot andre sånn man
ønsker de skal være mot en selv.
Gåte
Mer oppmerksomhet kan også kanskje gi mer penger.
– Det trengs mer forskning, sier hun.
Hun banker på brystet.
– Plakk i årene rundt hjertet kan vi fjerne, men vi vet ikke
hva vi skal gjøre med plakk i hjernen.
– Denne boksen er jo oss, sier hun og tar seg til hodet.
– Den er gåtefull nok i seg selv.
Humor
«Og så må eg vel seie unnskyld for at eg … banna her i stad».
Vera, distrahert av presten som har presentert henne som Bentes
søster («Eg er Bentes venn»), holder minnetale i Bentes begravelse.
Det er tårer og små fnis. Riise understreker at stykket ikke bare
er dystert.
– Midt i tragedien og alvoret åpnes det noen dører, sier hun.
– Det er humor og latter. Rått og betagende.
Bente selv sier hun har hatt noen av de beste øyeblikkene i
livet etter at hun ble syk.
– Når livet blir satt på vent, når man er i unntakstilstand,
blir livet på sitt nærmeste her og nå. Det er også noe å tenke på,
sier Hildegun
Riise.
0 Kommentarer