Ny doktorgrad Kreft­pasienter trenger trenings­støtte

Portrett av Anne Marie Lunde Husebø, som har skrevet doktorgradsavhandling om trening under brystkreftbehandling.
Ut på tur: Trening er nyttig, men ikke alltid så enkelt for kvinner som mottar brystkreftbehandling, ifølge Anne Marie Lunde Husebø.

Dørstokkmila blir ikke mindre av brystkreftoperasjon og cellegiftkur. Anne Marie Lunde Husebø har sett på hva som kan motivere til fysisk aktivitet.

De fleste har nok opplevd hvordan sofaen utvikler sin egen gravitasjonskraft. Du vet så inderlig vel at du bør trene. Stryke og kondis. Gjerne intervaller. Eller i det minste gå en tur.

Litt aktivitet hjelper på så mangt, ikke bare fysisk, men også psykisk og sosialt.

– Dette gjelder også for kvinner under brystkreftbehandling, men vi vet at kreftpasienter generelt reduserer aktivitetsnivået fra de får diagnosen, sier Anne Marie Lunde Husebø.

Undersøkelser har vist at kun halvparten av alle kreftpasienter faktisk følger anbefalt opplegg for fysisk aktivitet. Husebø håper nå at hennes forskning vil kunne gjøre det enklere for sykepleiere å motivere denne pasientgruppen til å holde seg fysisk aktive.

Ny doktorgradsavhandling

Husebø forsvarte nylig sin doktoravhandling ved Universitetet i Stavanger om nettopp trening og fysisk aktivitet for kvinner som er under cellegiftbehandling for brystkreft.

Hun har både sett på hvor mye aktivitet som må til for å opprettholde kondisjonsnivået under og etter slik behandling, hva trening gjør med kvinnenes egen opplevelse av velvære og ikke minst hvilke utfordringer de har med motivasjon.

Prosjektet inkluderer både oppsummering av tidligere forskning på feltet, en klinisk studie med planlagte treningsøkter og fokusintervjuer med påfølgende analyser.

Økt psykisk velvære

– Den tydeligste nytteverdien vi så av fysisk aktivitet, var faktisk av psykisk art, forteller Husebø.

Kvinnene som hadde trent under behandling, oppga økt grad av velvære på flere plan. Treningen var med på å normalisere hverdagen, fortalte de. Den ble noe å strekke seg mot, noe som ga tilværelsen mer struktur, spesielt for dem som ikke var i arbeid.

– Trening er å fokusere på det som er friskt. Det er dessuten noe kvinnene selv kan gjøre for å bidra til sin egen helse, og i dette ligger det et stort element av håp.

Støtte og oppmuntring fra venner, familie og helsepersonell ble også fremhevet som en viktig motivator.

– Her har sykepleiere helt klart en rolle å spille. Mange av kvinnene påpekte betydningen av at de ble spurt om trening – at de ikke bare ble instruert, men at treningen også ble fulgt opp og etterspurt på klinikken, understreker Husebø.

Fem viktige faktorer

Undersøkelsen avdekket fem hovedfaktorer som kunne påvirke treningsmotivasjonen hos kvinnene: Bivirkninger av kreftbehandlingen, et ønske om normalitet i hverdagen, konkurranse fra andre verdsatte aktiviteter, støtte fra de nærmeste og troen på at aktiviteten faktisk har en reell effekt.

– Når det gjelder det siste punktet, troen på effekt, merket vi at kvinnene som hadde vært aktive før de fikk diagnosen, visste at det var bra for dem å trene. De som ikke hadde slik erfaring, måtte hente troen fra et annet sted, og her kan sykepleiere i stor grad bidra.

Husebø understreker hvor viktig det er å forsikre seg om at alle pasienter virkelig forstår betydningen av fysisk aktivitet og at man etterspør treningsatferden deres.

– Jeg skulle gjerne sett at det ble viet mer oppmerksomhet til dette i klinikk.

Kvinnene i undersøkelsen fortalte, ifølge Husebø, at trening kom opp som tema kun der sykepleieren selv var opptatt av det.

– Det ville vært fint om det ble mer systematikk i dette, og at det ble innarbeidet i de faste prosedyrene. Man bør rutinemessig kartlegge hvilken treningserfaring pasientene har, hva de har drevet med og liker. I det hele tatt hva som motiverer dem.

Utfordringer med brystkreft

Det er flere grunner til at Husebø, etter dialog med sykepleiere ved en kreftpoliklinikk, valgte å forske på nettopp denne pasientgruppen. Brystkreft er en alvorlig sykdom som rammer mange kvinner i yrkesaktiv alder, gjerne med omsorgsoppgaver.

Stadig høyere overlevelsesprosent gjør at mange av disse vil leve lenge etter slik behandling, og helsefremmende tiltak for gruppen vil derfor kunne være av stor betydning – både individuelt og samfunnsmessig.

En del av kvinnene i undersøkelsen hadde dessuten fått fjernet bryst i forkant av cellegiftbehandlingen, og ifølge Husebø var det flere som fremhevet inngrepet som en ekstra utfordring med hensyn til trening.

Enkelte var usikre på om en protese ville hemme dem under aktivitet. Ikke alle var klar over at det finnes ulike typer brystproteser, også en du kan svømme med. Det var også de som mente de ville trenge nye treningsklær, for eksempel noe med mindre utringning, mens de som mistet håret kunne synes det var ubehagelig å trene med parykk.

– Med andre ord ga kreftbehandlingen kvinnene både psykiske, sosiale og praktiske utfordringer.

Mye har skjedd

Det er ikke altfor mange år siden rådet til kreftpasienter under behandling var at de skulle ta det med ro. Etter hvert som forskning har dokumentert helsegevinster av fysisk aktivitet for også denne gruppen, har tonen blitt en annen.

– Det har skjedd svært mye her bare i løpet av de årene vi har holdt på med denne undersøkelsen, sier Husebø.

Hun viser blant annet til den Grete Waitz-initierte stiftelsen «Aktiv mot kreft» og til hvordan alle som i dag opereres for kreft i Stavanger-regionen, får tilbud om samtale med fysioterapeut. I denne regionen tilbys også Brystkreftskolen, som har mye oppmerksomhet rettet mot betydningen av trening.

– Dette er et stort fremskritt.

Ifølge Husebø blir kvinner med brystkreft i dag gjerne rådet til å følge treningsanbefalingene som gjelder for friske kvinner i samme aldersgruppe.

– Det er viktig å få frem at man må tilpasse anbefalingene og oppfølgingen til den enkelte pasient. Her har helsepersonell, ikke minst sykepleiere, en vesentlig rolle å spille, understreker Husebø.