Jakter på etikken

ETIKK: Marie Aakre skriver om etikk i helsetjenesten.

Marie Aakre lurer på om sykepleiere er moralsk sjenerte.

 Jeg er i en livsfase hvor jeg snur meg.
Marie Aakre kan kunsten å ordlegge seg, både muntlig og skriftlig. Nå er hun aktuell med Jakten på dømmekraft, en ny bok om etikk i helsetjenesten.

 

Uro

Den baserer seg på Aakres mangeårige erfaringer fra praksis, som leder av Rådet for sykepleieetikk og forfatter i Sykepleiens etikkspalte. 
– Tanken var å skrive en bok basert på mine bidrag til etikkspalten, men tekstene ga meg ingen kraft lenger, forteller hun. 
– Jeg måtte legge dem fra meg og begynne helt på nytt. 
Aakre hadde et sterkt personlig behov for å skrive og en moralsk uro som drivkraft i arbeidet med boka.
– Uroen bunner både i egne og andres erfaringer og fortellinger fra praksis om etikkens trange vilkår. Vi lever i en tid hvor tilstedeværelse og helhetstenkning er knapphetsverdier og hvor det er lite åpen tenkning og refleksjon rundt hvordan vi jobber etisk til hverdags. 

 

Erfaringsklok

 Aakre mener dette i stor grad skyldes at ledere i helsevesenet ikke prioriterer etisk arbeid i avdelingene.
– Tidspress på de ansatte, sterke markedskrefter og manglende verdibasert styring truer humanistiske verdier. Jeg lytter til voldsomt mye erfaringsbekymring, som jeg også deler, sier hun.
– Du beskriver deg selv som erfaringsklok. Hva legger du i det?
– Jeg har ledet og deltatt i mange etikkprosjekter og har solid ledererfaring. Jeg er veldig klar over at jeg ikke har en teoretisk og akademisk bakgrunn for å skrive om etikk. Men det er der tjenesten utøves, praksisnærheten, som er mitt anliggende og bakgrunnen for det jeg skriver. Jeg mener vi snakker for lite om hverdagsetikken i det praksisnære og at vi ikke arbeider systematisk med kompetanseutvikling av de ansattes dømmekraft. 

 

Mangler språk

 – Hvorfor snakker sykepleiere for lite om etikk?
– Kanskje fordi vi er moralsk sjenerte? I tillegg mangler vi trening i etisk språk og kritisk analytisk refleksjonskompetanse. Vi er ikke vant til å snakke frimodig og åpent om verdiene faget vårt er tuftet på. Når vi for eksempel sier «likeverd», så skjer det noe som åpner andre dører i oss enn «standardisering» og «rutiner», som tvert imot stenger for kreative samtaler.
Aakre mener jakten på oppskrifter i møte med syke mennesker er et regnestykke som aldri vil gå opp.
– Standardiseringer fører til det motsatte av å være kritisk, undrende og spørrende, og kan bli farlig både for ansatte og brukere.
– Betyr det at du er imot all standardisering, også av prosedyrer?
– Nei, for all del. Men det dreier seg hele veien om en balansegang. Det er viktig at rutiner og standardiseringer ikke hemmer oss i å møte pasientens individuelle behov. 

 

Krever erfaring

Aakre mener lederen som kulturbygger er den viktigste faktoren for å fremme etikkens vilkår i praksis.
– Systematisk etisk refleksjon med kolleger bør være en selvfølgelig del av fagansvaret. Jeg spør meg om det bør være anledning til å arbeide med sårbare andre uten å sikre egne vurderinger gjennom slik refleksjon.
Her mener hun lederen spiller en avgjørende rolle. Og sier at sykepleiere lærer mye om etikk i grunnutdanningen, men at gapet mellom teori og praksis gjør at de ikke gjenkjenner verktøyene de trenger for å bruke etikken i praksis.
– Dømmekraft og praktisk klokskap forutsetter reflektert erfaring. Alle som arbeider med mennesker må få hjelp til å opparbeide en personlig moralsk kjøl, som man kan navigere med i komplekse handlingsvalg.

 

Refleksjonskultur

Hun synes ikke etisk refleksjon mellom kolleger i praksis skal være frivillig.
– Etisk refleksjon må være et lederansvar. Vi som arbeider i pleie- og omsorgstjenester er ofte for milde og tilpasser oss altfor trange handlingsrom. Tid til etisk refleksjon er nødvendig for å styrke vår etiske kompetanse og fremme moralsk praksis. 
Tittelen på boken spiller på dette.
– Den heter Jakten på dømmekraften fordi jeg vil at alle som arbeider med mennesker skal jakte på etisk kompetanse. Vi jobber pasientnært og ser lidelsen og det uverdige på nært hold. Det gjør vondt, og det må vi tørre å snakke om.

 

Nær døden

Aakres engasjement øker – om mulig – når vi kommer inn på hennes hjertesak: pasienter som er nær døden. 
– I møte med døden blir de etiske utfordringene ekstra tydelige. Kanskje fordi tiden er tilmålt, spør hun. 
– Det er vondt å se hvordan man stjeler verdifull tid fra den døende og de nærmeste med blodprøver og smertefull behandling i stedet for å lindre eksistensiell og åndelig smerte. Vi må tørre å skuffe, etterspørre hva som er verdighet her og nå, og hegne om denne.

 

Etikk og moral

 – Hvor går grensen mellom å være etisk og moraliserende?
– Etikken er teorien og moralen er praksis. Kunsten er å sette språk på moralen uten å moralisere. Derfor er jeg opptatt av å dele fortellinger fra praksis. Moralen er alltid til stede i det vi gjør, og nettopp derfor er det viktig – og ofte ubehagelig – å snakke om.
Aakre har selv fått høre at hun kan virke moraliserende med sine spørsmål.
– Denne type tilbakemeldinger blir jeg glad for. Frykten for å være moraliserende kan gjøre at vi lar være å stille kritiske etiske spørsmål. Vi må hjelpe hverandre til å danne frimodig motstand til det bestående. Skal vi fremme moralsk praksis, må vi legge vårt tankegodt åpent frem for kolleger og ledere, og tørre å dele våre fortellinger. 
Aakre mener mange sykepleiere tradisjonelt har vært gode på å dele fortellinger, men at mulighetene svikter på grunn av økt tempo og krav om effektivisering.
– Vi vet at etisk refleksjon fremmer arbeidsglede og kvalitet, og kan redusere sykefravær. Og motsatt, at mange sykepleiere lever med skam over sine handlingsvalg fordi de går på akkord med seg selv og sin profesjonsetikk i arbeidet sitt. 

 

Les anmeldelsen av Aakres bok her: https://sykepleien.no/bok/2016/04/oppfordrer-til-refleksjon

Les også: